Verden er gal - svinene er fornuftige

Media skriker oppover seg om et nytt utbrudd av influensa - denne gangen av typen svin. WHO kategoriserer det, som enhver annen influensa, som en pandemi. Noe annet skulle jo bare mangle. Nytt av året er at media har fått blod på tann og kjører dette som en global krise på nivå med Svartedauden i 1349. Det at media er hissige på å dramatisere, katastrofemaksimere og få det til å høres ut som om dommedag er kommet - i form av et influensautbrudd - er heller ikke nytt. Maken til suppekoking på rustne spiker. Kombinasjonen WHO, influensautbrudd og media er tydeligvis ikke sunt. Lurer på om det også er smittsomt. Bildet under er faktisk av omtalte virus. Skummelt, ikke sant? 

En lege på jobb kommenterte dette i går på følgende vis. Hver dag dør 40000 som følge av drap og 60000 som følge av traffikkuhell og andre ulykker. På global basis. Til nå har det dødd - kanskje, om vi legger godviljen til, - 7 stykker av dette influensaviruset. Igjen på global basis. Influensa har eksistert i uhorvelig mange århundrer. Virusene som er i influensakategorien varierer noe i hissighet, men er man ved relativt stødig helse er det ikke noen fare. Pell deg under dyna og høst sympatipoeng noen dager også overlever du. Ta en Paracet og en Ibux om det blir for ille. Drikk mye vann. Verre er det ikke.

Helseministeren snakker om at opptil 40 % av landets befolkning kan prestere å bli syke samtidig og at viktige samfunnstjenester som helsevesen vil stoppe opp. Det kommer ikke til å skje. Det kaller jeg svartmaling og hysteri.

Det morsomste syns jeg er en pressemelding jeg så i lokalavisa i dag fra Norske Kvinners Sanitetslag. Der sto det nemlig å lese; det er viktig å huske å vaske seg på hendene før man spiser og etter at man har vært på do. På den måten kan man unngå svineinfluensaen.

Mest hysterisk syns jeg er disse som nå på harde livet hamstrer munnbind, hansker og sikkert matvarer for det neste årtusenet minst. Noen er jo bare mer lettskremte enn andre, det er greit nok. Men det blir bare latterlig når man ikke har med noe verre enn et vanlig influensavirus å gjøre.

Influensa er selvsagt kjipt å få, og det kan jo selvsagt bli alvorlig for enkelte. Det gjelder jo da primært små barn og eldre. Og selv da vil kun de som har andre sykdommer i bunnen som gjør at de er mer svekket generelt sett være de som får mest komplikasjoner. 

Men, en ting har mediene glemt. Hva med svinene. Hvordan opplever de influensaen? Burde vi ikke hatt dybdeintervju med svinene i Mexico? Får de behandling eller blir de hardt og brutalt tatt med inn på bakrommet for å hilse på en kjøttøks? I Egypt starter nå myndighetene masseslakt av gris, uten at de engang har fått påvist et fnugg virus i Egypt. Nærmeste var visst en som snufsa litt i Israel et sted. Men han var også frisk og følte seg ikke svinete.

Verden er gal (i alle fall deler av den) - men er svinene de fornuftige i situasjonen?

MGP-oppladning

Om 2 ukers tid er det Melodi Grand Prix-finale i Moskva. Eller Eurovision Song Contest som det egentlig heter ute i kontinentaleuropa. Jeg gleder meg jo selvsagt til å se! Ingenting er så moro som å se talentløse østeuropere som tror de kan synge på engelsk, engelskfolket som tror de kan å skrive sanger og ikke minst alle de pene gutta som står på scena i bar overkropp og danser.

Kombiner dette med rikelige mengder rødvin, en god slump champagne og en håndfull gode venner så har man en perfekt kveld. I år, som i fjor, skal jeg være på LLH-arrangert MGP-fest og se på finalen. Jeg driver derfor halvveis og planlegger hva jeg skal ha på meg. Det må jo være noe som står i stil til kveldens anledning. Men jeg kan jo heller ikke overgå glitterhorene fra østeuropa. Det skal riktignok endel kilo glitter og fjas til, så jeg tror ikke risikoen for det er så stor.

Min store favoritt er jo selvsagt norges kandidat Alexander Rybak med sangen Fairytale. Det er første gang på noen år jeg faktisk har et håp om at Norge i det minste kan få en respektabel poengsum. Jeg trodde ikke det i fjor, men vi klarte oss jo bra da også. Jeg sto visstnok på bordet og hylte tilslutt er jeg blitt fortalt.

Jeg har ikke, som vanlig, sjekka hva de andre landene sender inn til Moskva. Men jeg regner med at det er det vanlige spennet i både sangtalent, sangkvalitet, homofaktor, lesbefaktor fra østeuropa og selvsagt glitterfaktor. 

Det jeg derimot kjenner meg sikker på er at det kommer til å bli en knakende morsom finale, og en like morsom fest! Og den blir en fin kontrast til raseriet jeg gav uttrykk for i forrige innlegg. For de som lurer, jeg er fremdeles rasende, men begynner å sette det inn i et større puslespill. Og det puslespillet gir meg endel konklusjoner som jeg gjerne skal komme med senere. Jeg må bare bli ferdig å legge det først.

I mellomtiden fortsetter nedtellingen til 16. mai og MGP-finalen! Moskva, here we comes! Jeg gleder meg veldig!

Barrikader

I fjor sommer var jeg på ferie i London. Mens jeg var der så jeg musikalen "Lês Miserablês" (sikkert feilstava, men men...). Den handla om lidelse, kjærlighet og den franske revolusjonen. Alt smelta sammen i et eneste langt musikalstykke. 

Nå for tida er det noe som opprører meg endel. Og det er denne Fritt Ord prisen som er blitt tildelt ingen mindre enn Nina Karin Monsen. Denne dama har fått det for seg at homofile og lesbiske er annenrangs-mennesker som knapt har livets rett. Hun mener vi er handikappa på lik linje med psykisk utviklingshemmede. Hun sier at barn av lesbiske eller homofile får store kognitive og psykiske problemer som følge av at de har to mødre eller to fedre. Hun sier vi er demoniske, hedonistiske vesen. Hun sier vi ødelegger samfunnet. Hun mener at våre "konstruerte, genvaskede" barn er mindreverdige.

Hun har også mange andre meninger og såkalte "filosofiske sannheter" som jeg ikke orker å gjengi. Hele dama gjør meg både kvalm og opprørt på grensen til det uholdbare.  

En ting er sikkert, vi skal for all del ha en generell og universell ytringsfrihet her i landet. Det står i grunnlova vår og den forsvarer jeg lenge og vel. Det jeg reagerer på er at man kan benytte seg av den retten til å så kraftig rakke ned på en minoritet her i landet. 

Vi vet at 1 av 2 homofile gutter i skolen blir mobbet og/eller utsatt for hatvold basert på legning. Vi vet at selvmordsraten blant homofile er større enn blant heterofile. Hvordan kan man da akseptere at man offentlig får lov til å spy ut homofobiske meninger og egenkomponerte "sannheter" i en slik grad og i et slikt volum at man får en pris for det? 

Jeg lurer på om man har tenkt over de potensielle etterdønningene dette kan føre til. Jeg er bekymret for at man kan få en betydelig økning igjen av hatvold, hetsing og selvmordsforsøk blant lesbiske og homofile i tiden fremover. Kanskje ikke umiddelbart, men la oss si det neste året. 

Det som også forundrer meg er at det så langt ikke er kommet et eneste ord fra BLD-minister Anniken Huitfeldt på dette. Hun står i den politiske spissen for homo-agendaen til regjeringa. Hvor stiller hun seg i denne debatten? Aksepterer hun virkelig at man får lov til å spy ut av seg samme argumentene og holdningene nå, når hun så tydelig og stolt sto på talerstolen i Stortinget i juni i fjor og regelrett hudfletta hver enkelt politiker som prøvde å gå henne og ekteskapslova i mot? Hvor er Karita Bekkemellem Orem? Hun bruker jo også å ytre seg i homospørsmål selv om hun ikke er statsråd lenger. Er politikerene redde for å si noe kontroversielt nå som det er valgår?

Den som nå står på barrikadene og formelig skriker og har tatt frem krigstrommene igjen er Kim Friele som i sin tid fikk samme prisen som belønning for at hun sto på barrikadene for å avkriminalisere og avpsyke homofili i 1970-åra. Hun leverer fra seg prisen sin, den har mistet sin betydning for henne. Jeg tar av meg hatten for henne. Kim er vår fremste kriger, selv om hun etterhvert er blitt eldre så er kamplysten der enda. Hun har atter engang klatret opp på barrikadene, på lik linje med soldatene i den franske revolusjonen, og står klar. Ingen skal knekke oss. Noensinne.

Jeg bøyer meg i støvet, tar på meg kampklær og henter regnbueflagget. For på de barrikadene vil jeg være nå. Det er overhodet, og for helvete, ikke akseptabelt at man får en slik pris for sånne homofobiske (og andre lavmåls) holdninger og meninger. 

Ytringsfriheten skal man ha og den forsvarer jeg i det lengste, men et sted går grensa.

Koffeinjunkie

Jeg tilstår... jeg er en koffeinjunkie. Jeg definerer det som en yrkesskade siden jeg er sykepleier. Når jeg begynte å jobbe som sykepleier avskydde jeg kaffe som pesten. Men det gikk ikke lenge før jeg måtte krype til korset (i dette tilfellet kaffikanna på vaktrommet) og hyle nedpå noen kaffikopper før jeg klarte å gjøre noe på jobb.

Det faktum at jeg plutselig måtte bli vant til en skiftende døgnrytme der dagvakt betyr å stå opp kl. 6 på morran hadde nok en betydelig medskyld for at jeg havna på kaffikjøret.

Nå bare MÅ jeg ha kaffi. Spesielt når jeg er på jobb. Dersom jeg ikke får kaffi er jeg ikke helt på nett. Ganske merkelig egentlig at kaffi skal være så vanedannende. Det skal visstnok være dopaminfrigjørende eller noe sånt tror jeg, noe jeg lett kan gå med på å tro med tanke på effekten det har på meg.

Jeg har faktisk prøvd å slutte med kaffi igjen, men det er totalt umulig. Jeg funker ikke uten kaffi lenger. Så nå går jeg faktisk og ønsker meg en kaffitrakter i hus, eller aller helst en sånn kaffimaskin som lager god espresso. Jeg trenger sterk kaffi! Helst så sterk at den nesten etser igjennom koppen og må drikkes med gaffel.

Så, ønskeliste: kaffimaskin som kan lage sterk espresso.

Lys og mørke

Jeg bor på en merkelig plass egentlig. Tromsø er en by full av kontraster. 

Enkelte av de er nok mer fremstående og tydelige enn andre. For eksempel er det egentlig en liten by, men den oppfører seg tidvis som en storby på størrelse med London. Det sies at vi visstnok huser rundt regnet 151 forskjellige nasjonaliteter i byen. Mye takket være universitetet tipper jeg. Og festivaler har vi nå jaggu for det meste, og nesten hele tiden. Til og med homofestival... og den er det nå engang jeg som er primus motor for. Nok om det. 

Av andre konstraster kan jo nevnes dette utelivet her oppe. Det er alltid folk ute og fester på kveldstid. Også har vi også disse koselige kaféene som jeg går på der man fort kan prestere å drikke seg full på nydelig vin sammen med gode venner. Sånn er livet i Tromsø.

En tredje, og særdeles tydelig, kontrast er jo lys og mørke. Mellom 21. november og 21. januar har vi såkalt mørketid her. Det betyr at vi ikke har sol her i den perioden og det er generelt sett ganske mørkt det meste av døgnet. Det lysner litt midt på dag, men ikke nok til at jeg vil kalle det fullt dagslys. Mellom 21. mai og 21. juli har vi midnattsol. Da er det lyst hele døgnet med sol og varme så lenge det er skyfritt. Skiftet mellom disse 2 periodene går forferdelig fort sånn lysmessig, noe jeg merker godt i form av migrener.

En fjerde, også veldig tydelig kontrast, er årstidene. Her i Tromsø sier man at man har to årstider. Vinter og sommer. Rent værdame-messig har vi ikke sommer her siden middeltemperaturen aldri når sommernivå lenge nok. Men sommer er det nå likevel. Overgangen fra sommer til vinter og tilbake igjen skjer i løpet av 2-3 uker. Det er nesten sånn at man legger seg med vinteren utenfor og står opp igjen dagen etterpå med full sommer og grønt ute. Hvor ble det hvite av liksom? Samma greia når Kong Vinter bare ramler inn døra igjen. Vår og høst er fremmedord når man kommer så langt nord har jeg etterhvert lært.

Så kommer det mest sære, nemlig meg. Jeg foretrekker mørketida siden det er mørkt om natta, men elsker sola når den er her om dagen sommerstid. Jeg hater vintersnø, mens syns julesnø er obligatorisk. Jeg elsker overgangene mellom disse to årstidene mine, selv om jeg vet inderlig godt at det betyr en aktiv migrenesesong for min egen del.

Så kontraster og noen motsetninger er det her nord. Både rundt meg i naturen, og inne i hodet mitt. Kanskje det er derfor jeg trives her nord? 

Betryggende naturfenomener

Når jeg var liten syntes jeg alltid at det var litt skummelt når det var mørkt. Som smågutter flest var jeg vel litt mørkeredd tenker jeg. Men det som alltid gjorde at jeg følte meg trygg når jeg så skulle sove var at det var ruskevær med vind og regn ute. Da sov jeg alltid veldig godt. Dersom det var mørkt, men stille og rolig ute, syntes jeg det var verre.

Det henger til en viss grad med enda. Jeg sover som et englebarn og unngår det meste av mareritt og drømmer når det er ruskevær ute. Jo verre vær, desto bedre sover jeg. Nå har jeg også funnet et lydprogram på iPod'en min som simulerer skikkelig ruskevær og det setter jeg på av og til når jeg trenger å koble av. Det funker så bra hver gang at jeg sovner. 

Hva har det seg at lyden av regn som pisker mot ruta og vinden som hyler ute er med på å få meg til å sove godt og føle trygghet? Jeg har tenkt på det av og til, men finner ikke noen åpenbar årsak. Det må jo ha noe med å gjøre at man er oppvokst med det eller noe slikt. For når det var ruskevær når jeg var liten visste jeg jo tross alt at mamma og pappa var på soverommet ved siden av om noe skulle skje eller om jeg ble redd for noe.

Nå som jeg er voksen er jo ikke det et argument lenger. Jeg trives nå fremdeles best når det er ruskevær ute med regn og vind når jeg legger meg riktignok, jeg sover jo så mye bedre da. Eneste klagen jeg har i så måte her i Tromsø er at det er for lite av det. Snøstormer har vi mer av, men det blir liksom ikke det samme. 

Musikksmak før og nå

Første CD'en jeg fikk når jeg fikk meg eget stereoanlegg var "Let's talk about love" med divaen Céline Dion og jeg elska den, spilte den riiimelig ofte kan man vel si. At ingen skjønte at jeg var homse allerede da, meg inkludert, står som en gåte. Men jeg mistenker vel at minst 1 broder i huset tenkte sine tanker da. Siden da har musikksmaken min variert endel fra listepop til listerock til metalrock-ish (jeg kategoriserer Nightwish som det!) samt diverse klassiske divaer som Cher, Céline Dion, Lara Fabian og Shania Twain. 

Musikksmaken min er fremdeles variert, men litt mer.. skal vi si... jevnt nyansert? Hører ikke kun på streamline-musikk og har vel funnet mine sjangrer. Men i det siste har jeg funnet ut at jeg begynner å finne stadig nye nyanser i musikkpaletten min. Som for eksempel Edith Piaf. 

Denne stemmekraftige og uanstendig rå syngedama (som synger på fransk, jeg skjønner ikke et kvekk!) har fantastisk gode sanger. De kan være så gamle som de bare vil. Når jeg hører for eksempel La Vie En Rose får jeg en følelse av å sitte på en gatekafé i Paris og tørster etter et stort glass rødvin.

Kontraster

Jeg blir i god stemning av å høre på Edith Piaf. Før likte jeg overhodet ikke å høre på henne, men nå nyter jeg det i lange åndedrett og rødvinshunger. Merkelig hvordan ting forandrer seg med tiden.

NRK melder om økende skogbrannsfare for tida, noe jeg selvsagt er opptatt av. Skogbrann er for pyser. Nå er jeg ikke så veldig redd for skogbrann her i området akkurat. I og med at det er rundt en halvmeter med snø enda og at det fremdeles laver ned ser jeg ikke at risikoen for skogbrann er så ekstremt høy i Tromsø. Derimot venter jeg på varme og sommer. Det er på denne tiden av året at jeg stusser på hvorfor i helvete jeg egentlig flytta nordover og ikke østover eller sørover. 

Bildet over er tatt hjemme, altså der jeg kommer fra, sånn ca. midt på sommeren en gang. Kjenner det sliter litt i meg når jeg hører at det er begynt å bli grønt og fint hjemme mens det fremdeles er snøhelvete her. 

Jeg driver fremdeles å fundere på å noe mer bloggaktig å skrive... det kommer vel etterhvert. 

Snøstorm og sånt

Gjør et forsøk på å skape meg en blogg, men hva som kommer ut av det gjenstår nå å se. :-)

Jeg holder hus langt i nord, i Tromsø, og her har vinteren tydeligvis ingen planer om å slippe taket med det første. Senest i går var det en skikkelig snøstorm her takket være et polart lavtrykk som hylte forbi. Både jeg og katta mi holdt oss inne og valgte å ignorere nevnte snøstorm. Og det snør fremdeles...

Dersom noen har en helvestes stor hårføner eller lignende å låne meg så jeg kan smelte bort all snøen tar jeg gladelig i mot!

Også er jeg spent på eksamen på torsdag... tror det går bra, men man vet jo aldri. Heldigvis (eller kanskje uheldigvis?) får jeg karakteren med en gang så jeg slipper å gå og vente og lide i all evighet.

Noe sier meg at denne bloggen kommer til å omtale glimt og øyeblikk fra studentlivet og livet forøvrig, samt endel undringer om så mangt. Jeg er åpen for forslag om temaer... :-)