I've been around the world...

Det er nå under 48 timer til jeg forlater Tromsø og Norge til fordel for United Kingdom og mine elskede engelsktalende venner. Gud som jeg gleder meg! Akkurat nå sitter jeg og skriver "alt som må gjøres før jeg reiser" og "alt jeg skal pakke sånn at jeg unngår å dø" listene mine. Passet mitt har jeg også klart å lokalisere... i sikringsskapet av alle steder. Hvordan har det seg at pass presterer å legge seg på de rareste steder? Jaja... det er i alle fall under oppsikt nå. Jeg skal forhåpentligvis unngå å legge igjen kameraet hjemme slik min bloggsøster (og inngiftede slektning) Tamara har gjort. Derimot blir Timo igjen hjemme, men selvfølgelig under omhyggelige og påpasselige omgivelser. Så ingen grunn til å ringe Dyrepolitiet. :-)

Så på den fronten tror jeg at jeg har det meste under kontroll. Som nevnt under tidligere bloggnotat om ferie hater jeg flyreiser, så min kjære iPod skal lades så til de grader også! Både med batteri og musikk.

Annet nytt, min kjære Darling og hennes like Darling'aktige halvdel skal gifte seg om et års tid. Nyheten ble kunngjort etter 2 ukers hemmelighold når de kom hjem fra ferie. Til deres hell avslørte de det her på en flyplass (altså offentlig sted). Rimelig fornuftig, jeg måtte jo kontrollere meg litt da i alle fall og ikke bli helt fra meg av glede.

Jeg skal visstnok også få lov til å ha den (tvilsomme?) æren av å være forlover(inne) for brura. Det er et prosjekt som jeg ikke har erfaring med fra før av, men vi skal vel klare å klore oss til havn uten å havne utfor altfor mange fossefall vil jeg tro. Skjønt, vi hadde sikkert klart det også om så var. Fossefallene altså, vi har nå klart oss igjennom et par stormer opp igjennom årene. Research må gjøres, og råd mottas med takk!

Dette bryllupet og ekteskapet har jeg nemlig troen på! De passer godt sammen på alle måter. Så jeg gleder meg alldeles fryktelig! Gleder meg like mye til bryllupet jeg skal i om en ukes tid når brodern skal gifte seg.

Ellers kan jeg med trygghet på det varmeste anbefale å se Istid 3! På en terningkast-skala fra 1-6 gir jeg den 24! Jeg hadde latterkrampe igjennom nesten hele filmen! Herregud og fred så morsom den var, det er lenge siden jeg har ledd så hysterisk godt av en film. Nå hjalp jo selvsagt vennegjengen vår på også da. Vi lo vel godt alle 4 tenker jeg.

Nå tar jeg altså ferie, så det kan være at jeg legger bloggen til side til jeg er i Tromsø igjen. Det kommer ann på hva jeg finner på mens jeg er på ferie. Så følg med. :-) Dersom jeg skulle pådra meg svinete influensa i Englands mørke gater skal jeg legge ut time for time oppdatering etterhvert som jeg blir sjuk.

Svinene har landet... tollvesenet neste?

Så har det altså skjedd. Disse svinaktige virusene med det smektende navnet H1N1 (les: svineinfluensa) har kommet over riksgrensa, både via Svinesund og landets forskjellige flyplasser og havner. WHO har definert det som en "vanlig" sommerinfluensa som nå har status 6 (den høyeste) på pandemialarmnivå. Her i lilleputtnasjonen Norge har altså svinene landet - hysteriet er komplett. Til tross for betryggende ord og gjentatt informasjon om at influensa generelt sett er ufarlig for folk flest og at ja - noen KAN bli skikkelig syke og havne på sykehus og endatil i respirator av det. Men da som regel pga at de har andre helseplager som disponerer for komplikasjoner.

Min egen mamma og bror har visstnok følt seg litt svinete i det siste. Både mor og bror har forsåvidt overlevd uten å få griseører eller andre svinete trekk. Verre var det vel med legen på fastlegekontoret. Mamma bestilte nemlig time for å få seg noe hostesaft (hvorfor hun ikke bare tok en god støyt konjakk eller brandy kan man jo lure på). Resultatet ble da to meget hektiske kommuneleger som stakkars nok ikke har sett legeaction utover "Greys Anatomy" og "Privat praksis" på denne siden av århundreskiftet. Her ble altså munnbind utlevert og frua sendt hjem og måtte testes for H1N1. Og det kune ikke skje noen andre steder enn på sykehuset. Hvorfor skjønte verken hun eller sykehuset. Hun var jo bare litt snufsete.

Bygdelegene, som sikkert var godt gira, presterte å argumentere på følgende måte:

"For din egen sikkerhet, for vår sikkerhet og for bygdas sikkerhet må du testes. Dette er jo farlige greier tross alt. Det har de sagt på nyhetene..."

Jaja, så fikk de nå litt action. Og modern en lengre latterkrampe i et par dager. Ja, og et par munnbind på kjøpet. Makan til hysteri. Dette står å lese på Folkehelseinstituttet sine nettsider:

"Som ved vanlig sesoninfluensa kan diagnosen ny influensa A (H1N1) stilles klinisk, og det er nå ikke nødvendig med laboratoriebekreftelse av alle mistenkte tilfeller av ny influensa A (H1N1). Spesielt er det ikke nødvendig å teste personer med typiske symptomer og stor mulighet for å ha blitt utsatt for smitte, for eksempel reisende fra land med kjent smittespredning."

Og på godt norsk, for alle oss andre, så står det egentlig å lese; ro ned, ta livet med ro. Vi dør (med overhengende sannsynlighet) ikke av dette viruset heller.

Kanskje kommunedoktorene burde lest litt på direktiv fra eget direktorat? Og heller servert en knert med hostesaft?

Selvsagt fråtser jo media i influensanyheter, ispedt barnehagekjeklinga mellom Thor Hushovd og Mark Cavendish om hvem sin sykkel og snurrebass som er størst, nå om dagen. Dette er jo big news i en ellers så nyhetstom sommer. Forøvrig også en annen kuriositet. Jeg følger litt med på denne syklinga. Men jeg takler ikke å se på TV2, for de tørrjokker jo på denne kjeklinga. Derfor svitcher jeg over til Eurosport HD og ser på syklende mannebein i High Definition! Anbefales! Veldig!

Jeg håper jo selvsagt at disse tre -3- personene som ligger på sykehus og er alvorlig syke kommer seg raskt. Det er ikke det. Men hver eneste influensasesong er det folk som havner på sykehus pga influensakomplikasjoner. Det er faktisk ikke noen sensasjon. Langt der i fra. Derimot heller orkan i et tequilashotglass.

Kjære speil på veggen der...

Jeg merker at det er noen dager mellom hver gang jeg skriver i bloggen nå. Det er ikke fordi jeg ikke vil skrive eller har gitt opp blogginga, men det er fordi jeg bruker tid på å komponere blogginnleggene mine. Jeg går ofte og tenker i flere dager på hvordan jeg kan forme et innlegg, også vil jeg gjerne ha litt bilder i bloggen også. Så da går det fort med noen timer med research på google for å finne greie bilder. Alt i alt vil jeg med andre ord ha litt kvalitet på bloggen min, i stedet for å skrive mange hundre blogginnlegg som ikke inneholder noe fornuftig. Såh... da var det sagt.

I helga har jeg hatt nattevakter på jobb. Takk og lov fredelige nattevakter, jeg er nemlig ikke så glad i de. Men det går nå greit likevel. Jeg får nå gjort litt andre fornuftige ting her i mens tross alt.

Jeg kan jo skrive litt om det å være sykepleier, jeg har tidligere snakka litt om det at man konstruerer "forsvar" i form av glassvegger og speil som sykepleier. Men hva mente jeg egentlig med det? Jo, det jeg mener er at som sykepleier er det komplett umulig å ta inn over seg alle de inntrykk og de innblikk i andre personers liv som vi faktisk tilsynelatende gjør. Dersom vi gjør det brenner vi ut, vi blir kanskje nesten på en måte ødelagt da. Selvsagt er vi medmennesker og empatiske så det ljomer etter. Men vi kan ikke ta til tårene for hver triste historie vi står oppe i. Vi kan ikke ta del i all den fortvilelsen og sorgen mange har. Vi skal være de som er sterke, de som trøster og de som kan sette ord på det som ikke kan settes ord på. Derfor må vi ha disse skilleveggene mellom oss og omverdenen.

Hvordan kan vi da likevel tilsynelatende være så omsorgsfulle og overbærende og ikke være iskalde og følelsesløse? For vi er jo mennesker som sagt. Levende, pustende, tenkende, følende mennesker vi også.

Jo, det er det noen forskere som har studert på. Og de har faktisk funnet ut noe som er litt kult. Eller, jeg synes det er kult i alle fall fordi det stemmer godt med måten jeg er skrudd sammen på, og det forklarer hvordan vi som sykepleiere kan overleve jobben vår uten å bli verken ismennesker eller ødelagte inni oss. De har funnet dette ut ved hjelp av mange forskjellige verktøy, deriblant PET-scan av hjernene til folk. Men for gudenes skyld, ikke spør meg om metodologien deres!

Det de da tilslutt fant fram til er at vi har en større forekomst av det de kaller for speilnevroner hos sykepleiere enn hos andre personer med andre yrker. Speilnevroner funker slik at de på en eller annen måte oppfatter og imiterer (eller speiler) de følelser og uttrykk som hjernen oppfatter i miljøet rundt. Eksempelvis glede, frykt eller sorg. Også gjør det at den som da "speiler" disse følelsene blir mer mottakelig og mer i stand til å møte den gitte situasjonen korrekt følelsesmessig. Ganske stilig synes jeg siden det blir en vitenskaplig forklaring til evnen til empati og hva empati faktisk er. Kanskje det er en spore til telepati om noen årtusener?

Et annet bifunn de fant var at leger har en markert mindre forekomst av speilnevroner i forhold til sykepleiere. De fant også at leger med "vanlig" forekomst av, eller litt mindre forekomst av, speilnevroner stort sett var bedre klinikere og dermed bedre leger. Det henger jo da sammen med at legene skal ta tak i det objektive og må se forbi følelsene de blir bombardet med til en viss grad. Altså fornuftig det også. De skal jo tross alt kunne ta de vanskelige avgjørelsene, som så absolutt ikke alltid er så lett. Det skjer jo at man må velge mellom pest, kolera og svineinfluensa.

Jeg driver ellers og gnager på et blogginnlegg til, men det tar litt tid enda før den ambolten smeller ned i hodet mitt så jeg får skrive det tydeligvis. Men jeg jobber med saken!

We will now not give you a safetyinstruction for this flight...

Nedtellinga til jeg skal ut på flytur og ramle ned i Londonsområdet viser at det er sånn ca. rundt regnet 3 uker til jeg skal avsted. Inkludert i den nedtellinga er det også noe jeg ikke er så glad i; selve flyturene. Jeg har nemlig et bittelite snev av flyskrekk... evt. et stort snev av flyskrekk avhengig av vær og tilstand. Altså nok en av disse fobiene mine.

Flyskrekken min er jo selvsagt fullstendig irrasjonell, det er jeg jo fullstendig klar over. Jeg er også klar over hvor ulogisk det er. Selv om det har ramla ned 2 store fly siste månedene så er jo likevel sjansen for at noe går galt rablende liten. Men likevel... Jeg hater den delen der vi tar av og jeg hater den delen der vi skal lande. Når vi tar av er jeg redd for at motorene skal slå seg av og ramle av bare for å være sikker på at det går strake veien til helvete. Når flyet skal lande ser jeg alltid for meg at hjulene skal glemme å bli henta frem, eller knekke. Eller at vi ikke bremser i tide, eller at vi skal velte... altså; at noe som helst går rett til helvete med ekspressfart.

Når vi først er i cruise-høyde slapper jeg mer av, så lenge vi ikke har turbulens. Det liker jeg ikke... tanken på å skulle suse rett ned i fjellheimen og sikte på en vannpytt å lande på slik at vi kan bruke livvestene(!) mens vi vasser i land er ikke noe jeg er så glad i. Forøvrig synes jeg det er ulogisk å ha livvester på flyene som flyr innenriks i Norge. Hva med en fallskjerm og ei rifle i stedet for? Funker mye bedre i min verden i alle fall. Livvestene er greit på flyreiser som skal over hav, men man burde vel strengt tatt ha fallskjerm der også om man først skal ut av flyet før det lander?

Den eneste måten jeg har for å dempe alt dette er å høre på musikk. Ergo er jeg fullstendig avhengig av min elskede iPod Touch når jeg er ute og flyr. Derfor syns jeg det suger bigtime at man liksom ikke har lov til å spille musikk mens man skal ta av og lande. Det er jo da jeg tross alt trenger musikken min mest. Fordelen da med en iPod Touch er at den ser ut som om den er avslått selv om den spiller musikk for full guffe. Så stort sett klarer jeg å snike meg unna når vi lander og får hørt musikken min likevel. Nemlig! Musikken gjør jo også at jeg får sove litt og dermed klare å slappe av - i den grad det er mulig på et trangt fly fullt av hylende unger og fjortiser på tur. Legg så til folk som bevisst drikker seg dritings på flyet og kaoset er komplett.

Dog, jeg sover ikke så dypt og godt som en kar jeg satt ved siden av på et fly i fjor sommer. Han sovna veldig godt, var relativt lett sommerkledd og må ha drømt om noe pent. Nok å si at han var rimelig rød i trynet og flau som få når han våkna. Syntes nesten, men bare nesten litt synd på han. Mulig han hadde litt lyst til å hilse på "mannen med ljåen" der og da. Jeg tror nesten det...

Jeg derimot satser på at Gamle-Eirik selv, "mannen med ljåen", ikke oppgraderer og blir "mannen med Clean Cutter" før jeg er ferdig med ferien min så jeg slipper å hilse på. Det blir så inn i helvetes (no pun intended) masse papirarbeid da. For man må vel søke om oppholdstillatelse i kjelleren?

"Ladies and gentlemen, welcome onboard, have a nice flight! - We will be serving pisspoor coffe, stale tea and dried up sandwiches from yesteryear during this flight. Everything else costs a small national budget, payable by VISA, Mastercard and Am-Ex only. If you see us leaving the plane in a big hurry, start praying!"

Were the world mine... a midsummernights dream

Jeg har nettopp sett filmen "Were the world mine". Filmen er en feelgood-film med homotema. I løpet av filmen har jeg ledd, kost meg, blitt varm langt inn i hjerterota og nesten begynt å gråte. Så derfor vil jeg anbefale alle og enhver å se den! Jeg har (faktisk!) klart å hente inn en av sangene fra filmen via YouTube. Hør på den og kos deg, jeg håper du får den samme hjertevarmen og sjelenytelsen som jeg får av å høre på den.

Husk å kjøpe filmen da! Nå skal i alle fall jeg nyte sommerkvelden!

Strike a pose! Any pose!

Siden jeg var liten gutt har former, lys og farger fasinert meg. Bildene jeg har hengende på veggene gjenspeiler det faktumet - i alle fall for meg. Også prøver jeg jo å fange lys og fargespill med mitt eget fotoapparat fra tid til annen. Og av og til lykkes jeg jo også. Sånn som i dette bildet under her som jeg følte for å dele med dere.

Bildet er tatt sånn ca. rundt kl. 1 på natta. Jeg har tweaka det litt for å få frem fargene litt bedre bare. Jeg synes i alle fall det er pent. Legg merke til skyggene som blir laget. Litt småstilige. :-)

When the going gets tough, the gay goes screwing!

Interiørhomoen i meg fant på at det var på tide å utvide inventaret i huset litt. Så jeg har gått til innkjøp av noen søte små bord, sånn 3-i-1-løsning. Med på kjøpet fikk jeg lovnader om at dette var verdens letteste bord å montere og at det var gjort på ca. en halvtime. De som kjenner meg skjønner nok hvor dette går... det er nemlig en grunn til at jeg ikke har min egen verktøykasse. Jeg suger når det kommer til å montere møbler. Selv om jeg kommer fra en bondegård og burde ha et avklart forhold til verktøys, så sliter jeg.

For å bevise har jeg altså dokumentert monteringen. La oss begynne med pakka og bruksanvisninga. I mitt hode burde slike ting bare montert seg selv, eller helst vært ferdiglevert når man henter det. Men neida, det skal flatpakkes for alt i verden. Bruksanvisninga er full av kryptiske beskjeder i form av tegninger og bokstaver som henviser til litt av hvert. Kunne like godt vært en monteringsanvisning for en romstasjon for meg. Heldigvis ble jeg spart for morsom "kinakålengelsk" av typen "put screw in hole and screw, repeat until finish".

Etter 45 minutters helvete med skruing og lett bannskap kunne jeg konstantere at jeg hadde 3 bord rundt meg. Og en katt som hadde gått ut for å få fred, eventuelt le seg ihjel. Fornøyd som jeg var med skruinga prøvde jeg å legge på glassplatene. Problem: de passer jo ikke!

Den første konklusjonen min blir at NOE må være feil med enten den kryptiske bruksanvisninga, eller så er det feil med størrelsen på glassplatene, eller på selve bordrammene. Frenetisk feilsøking og mer bannskap fører til at jeg slukøret må innse at jeg har brukt feil bjelketing på feil bord * 3. Så etter å ha skrudd i nye 45 minutter får jeg bordene ferdige. Og da passer glassplatene også. Da er det bare å slenge de rundt omkring i huset.

Så nå har jeg (endelig) fått et ekstra nattbord, et møbel til på det ellers meget spartansk utstyrte badet mitt og det etterlengta hjørnebordet i sofakroken. Me happy! Og det tok bare 90 minutter.

Hvem sa at skrullehomoer ikke kan å montere møbler? ... Vi bruker bare litt lenger tid! :-) Eller som mamma sa til meg; det er en grunn til at du ikke har fått utlevert verktøykasse! Anatomi, patofysiologi og avanserte kirurgiske løsninger og tilnærminger har jeg derimot fullstendig innsikt i. Og det er kanskje like greit?