Skyt ikke mygg med kanoner...?

Iranske myndigheter har fremdeles lagt lokk på det meste som skjer i landet. Det finnes ikke en eneste utenlands journalist i landet lenger. Og de iranske journalistene blir sensurert så hardt et diktatorisk regime bare makter. Og det står storsamfunnet og ser på og aksepterer. Er det virkelig frihet når man kaster ut alle journalister, under trusler om bank, fengsel og det som verre er om de lager reportasjer om tilstanden i Iran?

Har du lagt merke til at i det samme sekundet som nyheten om at Michael Jackson har vandret heden så ble det veldig stille i media om Iran? Så lenge varte den nettrevolusjonen tydeligvis. Det viser jo bare hvor lett media, og nettet, styrer hva som er i fokus. Her settes en popartist, som riktignok har levert mye musikk oppigjennom sin litt tvilsomme karriere, skyhøyt over skriket om frihet og likhet for folket i Iran. Styresmaktene der borte kan igjen gjøre som de vil, om de noen gang har moderert seg i det hele tatt.

Det er selvsagt trist at en så kjent artist døde og "tok en Elvis" i så måte, men siden når ble det viktigere enn friheten for et helt land? Mediene skriver nå litt om Iran enda, men nå fokuserer de mer på den sittende (om enn falskt valgte) presidentens tordentaler mot "vesten og fienden" - hvor selvsagt USA står i spissen. Journalistene skriver og snakker ikke lenger om alle de som ønsker frihet, om de som blir skadet og drept i kampen for det de tror på. Media kan være farlig lett å avlede av og til... nå er det alle konspirasjonsteoriene rundt dødsfallet til Michael Jackson som gjelder.

Jeg tror nok at Michael Jackson har hatt sine problemer, se bare på hvor mange operasjoner han har vært igjennom for å forme kroppen sin til sitt eget ideal. Og hvor mye rusmidler han har tatt nesten kontinuerlig. Men det er vel ikke til å stikke under en stol at han var - og på mange måter er - en stor artist. Selv om jeg ikke er noen stor fan av han selv.

Derimot er sommeren kommet til Tromsø. I alle fall i dag... jeg sitter ute og drikker kaffi i nydelige kaffikoppen min mens jeg hører på musikk. I dag hører jeg på Aqua sitt siste album av alle ting mens jeg filosoferer på hva jeg vil ha som årets sommermusikk. Forslag tas i mot med takk og smil, bare legg de inn i kommentarfeltet.

Også gleder jeg meg til jeg skal på ferie. Nedtelling pågår. I dag er det 1 måned og 2 dager til jeg er i LONDON! Jeg har begynt å planlegge hvordan jeg skal komme meg inn til London og derifra videre til vennene mine som jeg skal besøke. Jeg gleder meg også til å komme hjem til Bremanger, da stikker jeg nesten direkte til fjells og skal koble helt ut noen dager helt alene. Bare sove, spise og gå turer når jeg selv vil.

Ondt skal ondt fordrive?

Det har vært valg i Iran for en uke siden. Et land med flere titalls millioner innbyggere. I og med at valgoppslutningen var overveldende stor utvidet de åpningstidene i valglokalene. Likevel, kun noen få timer etter at opptellingen var startet skjedde det noe som jeg synes er litt spesielt. Sittende president Ahmadinejad kunne fortelle hele Iran, og resten av verden, at han hadde vunnet med hele 62 % av stemmene. Til og med før de var ferdige med å telle de. Jeg tviler sterkt.

Tett etter går hovedmotstander, presidentkandidat Mousavi, ut og krever omtelling og bedyrer at det har foregått massivt valgfusk og manipulering av stemmene. Det er jeg mer tilbøyelig til å tro på. Jeg har ikke nok kunnskaper om Iran til å si noe om hvem som er mer eller mindre trygg å ha som president der borte. Men jeg har fått en pekepinn tror jeg. En av de ser i alle fall ikke ut til å ville ta livet av alle sine motstandere.

Irans religiøse ledere og president Ahmadinejad har nå stengt ned omtrent hele datanettet, har stengt ned mobilnettet, nekter journalister å dekke demonstrasjonene som foregår i Teheran og har nå startet med skarpe våpen og militærpersonell å "roe gemyttene". Lurer på om de har slått opp i ordboka og sjekka hva som kan defineres som folkemord der borte.

Det er en revolusjon på gang i Iran nå, men det spørs hvem som vinner. De som vil ha endring til det bedre - hva nå enn det skal være - eller de som sitter med makta og som gjerne vil ha alt som det har vært. Og jeg lurer på hvor internasjonale politikere er nå. De er veldig forsiktige med å uttale seg om valget og tilstandene i Iran. Kanskje de avventer for å se hvem som står igjen om seiersherre? En ting er jeg i alle fall glad for, og det er at George W. Bush ikke er "in office" lenger. Hadde han vært det hadde det sikkert rykka inn amerikanske militærtropper og kryssermissiler i tette haglbyger allerede. Det tror jeg ikke hadde hjelpt noe særlig. Men jeg er heller ikke å sikker på at det internasjonale politiske samfunnet tilsynelatende bare sitter og ser på mens de knasker popcorn og venter i spenning på hvem som vinner.

Et av verdens siste totalitære, religiøse, diktaturer vakler og kan være på slutten. Hva som skjer dersom de kollapser vet vel ingen. Ei heller dersom de faktisk klarer å ta livet av demonstrasjonene som nå truer de. Noe må skje, jeg vet bare ikke hva som er best for folket i Iran.

Vi ser også noe nytt nå som det er problemer i Iran. Nettet er i bevegelse. Hele nettsamfunn som Twitter, Facebook og andre "sosiale nettsamfunn" mobiliserer for å frakte ut informasjon, nyheter og bilder fra Iran og overbringe til nettmedia. Iranske myndigheter prøver stadig å legge ned barrikader for dette, men klarer det ikke. Nettet er faktisk blitt så aktivt at å stenge ned enkelte sektorer, eller hele nettet forøvrig, er ekstremt vanskelig og omtrent umulig. Vi er begynt å komme på et nivå der informasjonsflyten er så sterk på nettet at det er vanskelig å skjule sannhetene eller å legge slør på bevisene.

Det minner meg om en film jeg har som heter Ghost in the Shell. Der har man et nett som er så tett inntil levende at vi som mennesker delvis lever i en virtuell verden der all informasjon er tilgjengelig bare ved hjelp av en tanke. En verden der vi ikke engang er avhengige av datamaskiner for å hente informasjon. Vi har fått implantater i hjernen som gir oss den informasjonen i stedet for. Faktisk ikke så langt unna lenger som vi kanskje skulle ønske? Noe å tenke over... er fri informasjonsflyt alltid like bra?

Alt er i skjønneste orden!

"I Troms eksisterer det ikke hatvold" sies det. Javel? Nesten litt spennende påstand, med bare en stor feil. Den stemmer ikke. Den er veldig feil. Det vet vi, det vet politikerne, det vet media, men tydeligvis ikke politiet.

Jeg dukka opp i en nyhetssak her for et par dager siden der jeg kommenterer et svar fra politiet om hatvold. Det har utløst debatt på nettet. Jeg har ikke engasjert meg i debatten, men jeg følger med på den. Den bekrefter mine mistanker om at det finnes homofobi også i Troms. Selve diskusjonen er forsåvidt grei, om man klarer å skrelle vekk homofobien. Den røde tråden er spørsmålet om hvorfor enkelte grupper skal "skille seg ut" og tilsynelatende "få mer beskyttelse av loven" når vi alle er like for loven. Dette spørsmålet er faktisk veldig relevant. For hvorfor skal vi, som er homofile, si noe om at vi ønsker å få tatt knekken på hatkriminalitet som er rettet mot oss? Jo, kanskje fordi all forskning i Norge sier at; 49 % homofile gutter blir utsatt for mobbing - kontra 1 % heterofile gutter. Tallene som gjelder vold og annen trakassering er omtrent like oppsiktsvekkende.

Dette er noe som vi må anerkjenne først før vi kan gjøre noe med det. Justisministeren, kommunal og regionalministeren og barne og likestillingsministeren har alle sagt at dette skal jobbes med. Dette er noe som Regjeringen vil ha gjort noe med. Tallene er for høye! Holdningene henger fremdeles igjen med noen tiår for enkelte her i landet.

Hva om man i sin tid hadde sagt at vold mot kvinner ikke skulle prioriteres? Eller hva om man hadde sagt at vold innen nære relasjoner ikke skulle prioriteres? Hva om samfunnet ignorerte dette? Jeg har litt vanskelig for å se den store forskjellen mellom denne typen vold og den volden som blir ytt uprovosert overfor homofile. Poenget er at det er vold, kriminalitet, som er rettet mot en gruppe mennesker som noen ønsker å undertrykke. Og det er faktisk ikke lov.

Jeg kunne sikkert vært forferdelig sint, ja rasende til og med, på politiet. Men jeg velger å ikke bli det. Jeg velger å tenke at dette handler om at Politiet ikke har skjønt budskapet jeg vil formidle. De vet ikke hva det handler om. Det skal vi, sammen med de, få gjort noe med. Det kommer sikkert til å ta litt tid, men vi skal nok komme i mål.

Argumentet som kommer igjen og igjen på nettdebatten er at alle er like for loven. Ja, det stemmer jo det. Men jeg er faktisk ikke overbevist om at det alltid stemmer. For et år siden, på dagen, ble jeg endelig fullstendig juridisk likestilt med heterofile. Nå kan jeg gifte meg og adoptere om jeg vil det. Før den tid kunne jeg gjerne adoptere som singel. Men fikk jeg meg en mann, da forsvant den muligheten. Jeg skal ikke si om jeg vil, eller ikke vil, bli pappa noengang. Men inntil i fjor kunne jeg ikke gifte meg, jeg kunne istedetfor inngå partnerskap. Noe som ble kategorisert et hakk under ekteskap i loven.

Når den dagen kommer at vi både i lov og i handling er fullstendig likestilt og ivaretatt skal jeg holde kjeft. Inntil da kommer jeg til å stå på barrikadene og kjempe. Det har jeg sagt før, det vet jeg. Sannheten er at det er når jeg får litt motgang, enten det er i homospørsmål eller i andre sammenhenger, at jeg trives best. Det er da jeg ser at det går fremover. Akkurat nå kan det virke som om jeg har pirka litt i noe som kan ligne Pandoras eske. Jeg vet ikke helt hva resultatet blir, men jeg er klar til å møte det. Uansett hva som skulle komme ut av den eska.

Også er det jo valgår i år. Kanskje jeg skal tusle inn på et valgmøte dersom de skal ha sånne nasjonale her i byen og spørre noen betimelige spørsmål? Noe å tenke på i løpet av sommerferien min.

Her er de relevante nyhetslinkene:

Nyhetslink 1

Nyhetslink 2

Enya funker i fjæra!

I går tok jeg meg en liten tur ut siden det var så pent vær. Jeg tok litt bilder underveis som jeg legger ut her. Mest for å teste om bloggen min takler så mange bilder i ett innlegg, men også fordi jeg synest de ble brukbart pene. Jeg har endel venner som tar bilder som kan ta mye penere bilder enn meg, men får satse på at de ikke synes disse bildene er helt bak mål. Alle bildene er tatt med mobilen min, så kvaliteten er sikkert ikke allverdens. Jeg har altså en Sony Ericsson C905. Teksten til bildene kommer under selve bildet. 

Utsikten fra leiligheta mi. Jeg gikk bortover fjæra og forbi det neset som er der. For de lokalkjente: jeg gikk helt til flyplassen satte en stopper for meg.

En gammel brygge som er rett nedenfor her. Fra ene sida ser den helt hel ut, men den er egentlig helt forfalt. Men er pen å se på. Hadde den vært i brukbar stand kunne den nok funka som stupebrett. Et av de bildene jeg ble mest fornøyd med i alle fall.

Et gammelt naust/hytte som var overfor den forfalne brygga. Det var nok fint i sin tid, men er forfalt og gammelt nå. En komfyr sto der også og forfalt fra fordums dager.

Når jeg kom lenger bort fant jeg denne lille tidevannssjøen som var gjemt bak litt trær.

Jeg syns den ble veldig fin når jeg la på sepia-filter på dette bildet av tidevannssjøen. Det ble liksom litt mer stemning og over det hele da.

Nok et gammelt og forfalt naust. Jeg har ikke telt hvor mange slike jeg gikk forbi, men det var endel. Og innimellom de forfalte naustene var det mange pene hytter som tydeligvis tilhører fintfolk (les: millionærer) som ikke har overhold strandregelen om å være 100 meter fra sjøen.

Et utsiktsbilde nordover. Som du ser er det mye snø i fjella enda her nord selv om det skal være sommer og sånt noe nå. Likevel var det ca. 15 grader og behagelig ute.

Ved veis ende. Hit men ikke lenger... for der begynner flyplassen. Mange store, skumle gjerder som jeg tipper det ikke er smart å klatre over. Også ser du brua over til Kvaløya i bakgrunnen.

Det foregår endel veiarbeid også i området. Dette busstoppet vet jeg ikke helt hva jeg vil tro om. Skiltet tror jeg klarer å stå kun av sterk vilje og gammel vane. Er i alle fall ingen fundament igjen som skal holde på det.

Jeg hadde en veldig fin tur. Tok meg vel en 2-3 timers gåing i ekstremt daffetempo. Jeg hadde jo selvsagt musikk med meg. På øret hadde jeg Enya og albumet Amarantine. Tilfeldig valgt, men det passa perfekt. Jeg fikk lufta hjernecella, inhalert sjøluft og kost meg. 

Jeg har lyst på en fjelltur snart... det hadde vært fint. Noen som vil bli med meg?

Terminator: The cat-version

Når jeg skal på sommerferie i sommer skal Timo, den lille pelskula av en katt, bo på "hjem" hos noen venner av meg. En bitteliten komplikasjon som vi jobber med nå er å sosialisere Timo til å godta at han skal dele nevnte hjem med de to små hundene deres av arten Corgi. Så langt har vi hatt 2 sosialiseringer og 1 tur på legevakta for min del (som ene og alene var min feil - svikt i mennesklige rutiner som legevaktslegen sa). Også fikk jeg ny stivkrampesprøyte og spennende antibiotikapiller.

Det er ganske interessant å se hvordan dyr avklarer roller og rang seg i mellom. Så langt har det bestått av 2 hunder som står og ser forhåpningsfullt opp på Timo som sitter på toppen av klatrestativet sitt og vurderer hvor han best kan parkere klørne sine om det trengs. Mens vi hører en konstant dyp basstone fra han, kun avbrutt av tilfeldig fresing og hvesing. Dette pågår opptil en halvtime. Deretter blir det stille og hundene blir kun observert. Og da mener jeg observert i ordets strengeste forstand. 

Jeg synes mest synd på Mozart og Bentley - altså hundene. De vil jo ikke noe annet enn å hilse på og gjerne leke litt. Samtidig forstår de nok at det er best å holde seg på lett avstand fra det vesenet med 18 finslipte klør. 

Rangordningen de i mellom blir nok avklart litt mer for hver gang vi sosialiserer de. Det kommer nok til å gå bra, så lenge de får lov til å gjøre det i sitt eget tempo. Katter og hunder kan jo fint bli gode venner, men akkurat nå ser jeg mer for meg filmen "Som katt og hund" som kom på markedet for noen år siden. Katter med ninjastjerner er skummelt.

I disse dager rulles den siste, og visstnok kjedelige, "Terminator: Salvation" filmen ut. Alle som har sett en Terminator-film vet at disse hyggelige, om enn lett seriemorderiske, robotgutta har rødglødende øyner. Jeg lurer litt på om ikke det er kattene som kommer til å utslette oss... i alle fall om rødglødende øyne er et parameter å gå etter. Dette blinkskuddet tok jeg under den første sosialiseringa.

Oppdatering om resultatet av katt/hund-sosialiseringa kommer etterhvert som prosjektet skrider frem. Med mindre jeg blir tatt livet av en stille natt...

Du skal ikkje sova vekk sumarnatti...

Det sa de i "En midsommernatts drøm". Og jeg heller til å være enig. Etter flere dager med regn og kuling letta plutselig skyene natt til i dag rundt midnatt og midnattsola strålte opp. Ganske merkelig å sitte å se på at det ene timen er skikkelig ruskete ute også er det plutselig strålende sol og nydelig ute. Midt på natta. Sånn er livet her oppe i Tromsø. Og det er vel en av grunnene til at jeg ikke rekker å bli skikkelig værsyk heller her. Det skifter for plutselig til slikt.

Det sies at om det plutselig er sol, blå himmel og 25 grader her i Tromsø på sommeren skal man ikke løpe inn og hente solkrem og en margarita. For før man da har kommet seg ut igjen ikledd kun minimalt med klær så er det vinter igjen. Har faktisk opplevd det en gang! Snakk om å snu i døra med skuffelse og dirrende, gråttung underleppe.

Her er et bilde fra i natt. Det er tatt med mobilen min, en Sony Ericsson C905, og tweaka bittelitt i Picasa. Enjoy! Nordnorge er tross alt kontrastenes land!