Før og nå... Sega Master System vs. Wii/PS3

Jeg har fått et forslag nr. 6 på forrige bloggnotat om tema. Og det var som følger "Nintendo Wii og tiden med Sega Master System". Som bestilt, og lovd, kommer det derfor noen linjer om det. Bakgrunnen for det er vel at jeg for ikke så mange ukene siden gikk til innkjøp av nettopp en Nintendo Wii.

Når jeg så står og betaler er kassadama flink og forteller at "på denne kan du jo laste ned alle de gamle Mario-spillene om du har lyst til det". Noe jeg ikke akkurat ble direkte lei meg for. Så etter å ha pakka opp og spilt litt Zelda for å bli kjent med systemet tenkte jeg at jeg skulle teste ut å laste ned noen gamle Mario-spill. Da oppdaga jeg at ikke bare kunne jeg laste ned gamle Nintendospill, jeg kunne laste ned gamle Segaspill også! Sånne gode gamle, nostalgiske, spill som Alex the Kid og Sonic the Hedgehog.

Nå har jeg ikke kommet så langt at jeg har fått lasta ned noen Segaspill enda, men jeg har lasta ned et par gamle Mariospill og spiller litt når jeg har tid. Det er faktisk kjempemoro! Når jeg har tid skal jeg laste ned Sonic og Alex også og spille. Om så bare for nostalgien og barnsligheten sin skyld. Jeg fikk nemlig besøk av en kompis og spilte TV-spill og drakk vin en hel kveld sammen mens vi mimra og "de gode gamle dager" med Segaspill og hvor moro det var å spille. Egentlig noe jeg ikke har tenkt på på lenge, men når jeg kom til å tenke på det så var det jo ganske moro!

Nøyaktig hvor gammel jeg var når jeg fikk min elskede Sega Master System i hus husker jeg ikke, men jeg kan tenke meg at jeg var 8-9 år gammel kanskje? Jeg husker i alle fall at jeg hadde mast og mast i det som føltes som en hel evighet før jeg fikk den. Og det var stor stas for det var jo til og med innebygd spill - "Alex the Kid"! Akkurat dette husker jeg, for når vi slo på maskina og kobla til satt jeg med stjerner i øynene og gleda meg veldig til å endelig få spille. Pappa hadde det tekniske ansvaret og kobla opp alt sammen. Så kom det store øyeblikket når vi slo på maskina... og venta... men det skjedde ikke noe. Eller... noe skjedde jo; jeg ble jo selvsagt veldig skuffa. Hvor var spillet som var innebygd... hadde de glemt å lage det??

Etter 1 dags feilsøking kom pappa fram til at det gjerne var en fordel å stille inn kanalen på TV'en. Dette var da en sånn god gammel tv med mange rare knapper og spaker/knotter på som en kunne skru på. En for bilde og en for lyd, minst, p.r. kanal. Også 1 for farge, en for lys og en for kontrast. Et sant helvete med andre ord. Etter noen timers bannskap og svette kunne vi tilslutt konstantere at joda, maskina funka og spillet var der det skulle være. Og da var det gjort. Jeg fikk spille Sega!

Etterhvert fikk vi jo flere spill, som Asterix & Obelix og Sonic. Alt veldig spennende og kult å spille! Også var det jo så bra grafikk på spillene! Eneste nedturen var vel egentlig at det ikke gikk å lagre i spillene. Det var ingen som hadde tenkt på at det var en fordel å kunne lagre fremgang i spill på den tiden sånn som nå. Så da var det om å gjøre å sørge for at ingen slo av maskina mens man var på skolen sånn at ikke spillet gikk tapt. For da måtte man begynne på nytt igjen! Så man spilte gjerne samme spillet flere dager i strekk før man skifta spill (som regel når man ble Game Over i det man spilte på). Problemet med taktikken "la maskina stå på" var at det var to faremoment med det. For det første kunne noen finne på å slå av maskina (eller lyset gikk pga dårlig vær). Eller så kunne maskina låse seg. Og var den låst var det eneste man kunne gjøre å starte den på nytt og miste spillet. Men moro var det nå likevel!

Nå har jeg ikke Sega'en min lenger, den døde for mange år siden etter lang og tro tjeneste. Derimot har jeg nå en Playstation 2, Playstation 3 og en Wii. Så jeg har endelig nok med spillkonsoller. Også har jeg vel et eller to dataspill også. Det som slår meg er at de gode gamle spillene faktisk lokker enda, til tross for at dagens spill er mer interaktive, har flere valgmuligheter og tonnevis bedre grafikk og lyd. Men det er noe med de gode gamle spillene fra da jeg var liten. De hadde en sjarm som dagens spill ikke har i like stor grad. Men det var kanskje fordelen med å være liten gutt og få sitt første tv-spill?

Bildet over er fra Final Fantasy 13, som lanseres på Playstation 3 etterhvert. Litt forskjell fra bildet av spillet Alex the Kid...

Sweet dreams darling...

Valgthrilleren gikk heldigvis riktig vei. De rødgrønne vant og dermed er vi sånn noenlunde på trygg grunn i 4 år til. Takk og lov! Sånn... politisk uttalelse komplett for denne gang!

Jeg tenkte å skrive om noe annet i dag nemlig. Og dette ''noe annet'' er denne gangen drømmer. Nærmere bestemt sånne man har når man sover. Jeg sover vel generelt litt urolig og opplever fra tid til annen å våkne både på kryss og tvers i senga. Det er jo i og for seg greit nok, jeg har ei stor seng så oddsen for at jeg ramler på gulvet er ikke så veldig stor. Også er jeg visst en notorisk dynestjeler... kanskje derfor jeg er singel? Jeg hater å fryse tross alt!

Bildet er Fuseli sin fremstilling av en marerittsdemon.

Det som derimot er mer interessant, eller creepy, er at jeg i perioder drømmer veldig aktivt. Og det er ikke sånne lyserosa hyggelige drømmer heller. Stort sett snakker vi groteske mareritt som ikke har noen som helst logikk. Det verste av alt er at jeg er delvis klar over at jeg drømmer, men jeg klarer ikke å bryte det og våkne. Eller så våkner jeg i drømmen, men ikke sånn ellers. Ikke noe hyggelig... det ender i så fall med at jeg våkner skikkelig sittende i senga.

Jeg har også lagt merke til at disse aktive drømmeperiodene henger sammen med hodepinene mine. Marerittene blir som regel levert noen dager før spikerpistolen i hodet går amok. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke, men en eller annen sær sammenheng må det jo være tror jeg.

Hvorfor gidder jeg å skrive om dette? Tja... vet ikke? Kom ikke på noe bedre å skrive om i dag i alle fall. :-) Men jeg har flere tanker og idéer om bloggnotat som jeg vil skrive. Så det kommer etterhvert. Nå for tida er jeg så fokusert på praksis og studier at jeg nedprioriterer det meste ellers rundt meg.

Kanskje jeg skal prøve å gjøre bloggen min bittelitt interaktiv. Så her er noen av idéene jeg driver og koker på i heksegryta mi til bloggen. Hva med å legge inn en kommentar med hvilket alternativ som frister mer å høre om? Om ingen sier noe så er det selvsagt min egenrådige og diktatoriske stemme som bestemmer hva som dukker opp neste gang. Herlig ikke sant? :-)

Følgende er å velge mellom:

1. Filmomtale

2. Musikk

3. Fremoverblikk i mitt liv som homomann

4. Betrakninger om..... (legg inn forslag)

5. Dagsaktuelle nyheter i mitt liv

Vi blogges? :-)

Kvelden før kvelden...

Jeg har jo lovd noen tanker om valgkampen før selve valget skal avholdes. Det er jo et (valg)løfte jeg ikke kan bryte eller? Sånn i motsetning til alle valgløftene, og nytt av året - valggarantiene, som politikerne strør rundt seg i år.

I morga er nemlig selve valget. Jeg hadde tenkt å stemme i kveld, men presterte å sovne noen timer etter jobb. Ergo stemmer jeg i morga.

Jeg har fulgt med litt på valgdebattene som har herjet i aviser, på nettet og på TV. Jeg kan ikke si at det er noe eksepsjonelt nytt som har dukket opp. I hovedsak skal også nå skolene bli bedre, eldreomsorgen sterkere, sykehuskøene mindre og byråkratiet mindre. Ja, også skal skatten bli høyere/det samme/lavere. Sånn alt etter humør og politiker. Det som utmerker seg er jo at det ikke har vært de sedvanlige "avsløringene" som bruker å følge med en valgkamp. Og det har vel egentlig ikke blitt tatt de helt store diskusjonene der man har gått i dybden på tematikk?

En forandring som jeg er litt mer usikker på om er bra er at valgkampen i stor grad har blitt polarisert mellom Jens, Siv og Erna. Med hovedvekt på Jens og Siv. Media har nesten gjort det til en såpeopera der både Siv og Jens prøver å overgå hverandre i retorikk, argumentasjon og hersketeknikker. Men hvem som egentlig har mest fornuftig politikk synes ikke media har vært så interessant. Samtidig har jeg synest at det var helt greit, for når Siv blir engasjert sitter milliardene ekstremt løst og om ikke det hjelper så blir hun kokforbanna og anklager både programleder, motdebattant og halve kongeriket for å være slemme med henne og FRP. Jens blir jo også ganske engasjert, men han klarer i alle fall i mine øyne å ha en god argumentasjon. Og han vet at det ikke nødvendigvis løser alt å bare pøse på med penger, i motsetning til Siv Jensen og FRP.

Det som slår meg er at Erna faktisk har blitt en mektig politiker som fremstår som både reflektert og kunnskapsrik. Og hun ser ut til å vinne de fleste debatter hun er i for tida. Jeg tror faktisk hun kunne blitt en god statsminister, men jeg er ikke enig i all Høyre-politikk. Og i alle fall ikke enig med de andre borgerlige partiene sin politikk. Og skal Jern-Erna inn som statsminister er det i allianse med borgerlige partier. This we do not like!

Jeg er opptatt av at vi har en politisk ledelse i landet som holder en stabil og stø kurs. Både på helse, velferd, utdanning og alt det andre. Og aller helst skulle jeg sett en Regjering og et Storting som innså at det å omstille og reformere helsevesenet i hytt og pine etter eget forgodtfinnende er ufornuftig. Hadde de bare skjønt at et optimalt helsevesen må bygges ut i fra et pasientfokus der man legger vekt på god kvalitet, lave ventetider og nok resursser hadde jeg blitt lykkelig. P.r. i dag styres helsevesenet etter lommeboka. Vi skal spinke og spare.

Det burde ikke være sånn. Greit nok, vi kan ikke bare bruke penger uten å tenke på hva vi bruker penger på, men vi trenger en ny måte å tenke penger på i helsevesenet. Vi får se om 20-30 år når jeg er en gammel og grå sykepleier om verden fremdeles er den samme. En måte å tenke på tror jeg faktisk er privatisering i i alle fall deler av helsevesenet. Protesekirurgi for eksempel er noe som glatt kunne blitt privatisert fullstendig uten problemer. På østlandet har man delvis gjort det med veldig gode resultater, de har ikke ventelister lenger!

Jeg er også opptatt av at Norge skal ha en forsvarlig økonomi som er god og trygg. Jeg tror vi skal takke finansfrue Halvorsen for at vi ikke "tok en Island" når finanskrisa kom rekende på ei fjøl. Derimot er vel Norge det landet som har taklet finanskrisa best her i verden med gode økonomiske pakker til industrien og en god justering av renta slik at verden ikke har gått til helvete. Slik som på Island eller i USA for eksempel.

I morga skal jeg på middag og valgvake hos Darling, Darling og nydelige Moderen til Darling! Jeg ser ikke for meg at det blir de store valgkonfliktene der i gården siden vi alle er på samme side av den politiske skalaen. Jeg gleder meg veldig til den kvelden, men jeg kommer nok ikke til å sitte oppe hele natta til ende.

Akkurat nå spriker meningsmålingene veldig, alt fra rent rødgrønt flertall, blått flertatt, flertall for FRP alene og helt likt løp mellom fløyene. Alt er med andre ord som det pleier å være kvelden før kvelden. Jeg håper vel egentlig at FRP snubler skikkelig på valgresultatet. Å få se Siv Jensen forklare det på live-TV skulle jeg betalt uanstendig mye for.

Sa jeg hva jeg skal stemme? Nei, men det ligger vel i kortene. Ikke sant? En ting er det i alle fall ikke tvil om. Dersom FRP kommer til makta får vi et helt annet Norge å forholde oss til så lenge de klarer å sitte i Regjering. Og det tror jeg ikke varer så lenge om så skulle skje.

Kirkevalget gidder jeg ikke omtale engang, utover følgende. "Vi håper at kun de som faktisk går i kirka hver søndag stemmer, ellers blir det jo for demokratisk for Statskirka! Da virker jo demokratiet mot oss! Og blir vi jo homoliberale!" Hilsen kirkas mørkemenn... men jeg skal faktisk stemme, kun for å prøve å gjøre til at kirka blir mer homoliberal!

Uansett, gjør din borgerplikt, stem i morga! Godt valg!

Også får vi satse på at Siv Jensen ikke gjør som i Iran dersom hun vinner/taper valget...

P.S. Når det gjelder asylpolitikk som jeg også mener mye om henviser jeg til et bloggnotat et hakk eller to lenger bak i bloggen. Og når det gjelder homopolitikk tror jeg hele bloggen er ganske gjennomsyra med meningene mine.

Når mørket faller på og kulda setter inn...

Høsten har begynt å melde sin ankomst i det ganske land (ja, utenom Østlandet da). I Bremanger har det visstnok vært en skikkelig storm hjemme i går og i dag. Da får jeg skikkelig hjemlengsel for er det noe jeg elsker så er det skikkelig ruskevær. Her i Tromsø er bladene begynt å skifte farge. Imens har jeg plukka frem stearinlys, rødvinsflaska og kveldskos. Jeg har også vært og handla inn masse ny og deilig te.

Med høsten kommer jo også studiestarten igjen og den vanlige hverdagen etter å ha hatt litt ferie. Den vanlige hverdagen involverer også at jeg har begynt å svømme igjen. En hobby jeg har pusla litt med etter at jeg flytta til Tromsø. Jeg tåler ikke, og gidder heller ikke, å trene med vekter og sånt. Og jogge gidder jeg i alle fall ikke. Da ser jeg heller på tørkende maling. Så da ender man opp med å svømme.

Jeg og ei venninne er en 2-3 ganger for uka og slenger oss i vannet. Intensjonen er å svømme en times tid, motivasjonen består i å kakle som to fulle høns om alt vi har av sladder og ting som opptar oss. Vi er der som regel på tidspunkt da det er lite folk sånn at vi har god plass å boltre oss på også, så farten er ikke sånn eksepsjonelt stor. Men vi beveger nå på oss. Det er det viktige. Etter svømminga er det badstue som gjelder i alle fall for min del. Etter en time i vannet er jeg som regel litt mør og sliten og da er det veldig greit å sette seg i en kokvarm badstue og bare bli god og varm i hele kroppen. :-)

Jeg innbiller meg som sagt at det er god trening for hele kroppen å plaske litt rundt i vannet, men forhåpningene mine om å få en kropp som en gresk gud og å svømme like godt og raskt som en havmann er vel kanskje i overkant optimistiske vil jeg tro. Dog, som den evige optimisten jeg er nekter jeg å innse realitetene!

Et annet moment er jo at jeg egentlig har vannskrekk. Det har jeg vel hatt siden jeg ble introdusert for konseptet badebasseng i kombinasjon med konseptet svømmelæring. Men med tiden (og svømmebriller) har jeg lært meg å tolerere den. Så lenge jeg ikke får vann ufrivillig i trynet fungerer jeg helt fint. :-) Eksempel: før hata jeg å måtte svømme på rygg, men nå elsker jeg å bare ligge og flyte på rygg og slappe av.

Slenger helt på slutten inn et bilde jeg tok i går med min elskede iPhone. Jeg testa ut noe sånn ansiktsmaskeopplegg for første gang. Veldig sær følelse når gugga tørka inn i trynet mitt, men herregud så myk og glatt hud jeg fikk etterpå!

Jeg skal komme med et innlegg om mitt inntrykk av valgkampen også i løpet av uka, jeg må bare få med meg noen debatter til før jeg kan sette ord på det. Men uansett så håper jeg at flest mulig bruker stemmeretten sin. Og ikke minst; at færrest mulig stemmer KRF og FRP. Hutre-meg-tu om de skulle komme i regjeringsposisjon igjen! (Eller for FRP; for første gang)!

Nå skal jeg lage meg en god kopp te med honning. :-)

Også tror jeg på krig og fred og sånn...

Jeg hadde tenkt å skrive et bloggnotat om noe helt annet i dag, men etter å ha sett dagens Brennpunkt på NRK1 (ikke si til lisensjegerne at jeg har TV!) om et asylmottak og måten de som var der ble behandla på må jeg bare skrive litt om det. Spesielt nå som det også er valgkamp og enkelte partier spiller veldig på både fremmedfrykt og fordommer.

For det første, det er krig i verden. Det finnes folk blir forfulgt på bakgrunn av religion, legning, politisk syn (eller mangel av religion og politisk syn), kjønn, etnisitet og så videre. Blir de fanget blir de enten torturert både fysisk og psykisk, utsatt for grov mishandling eller rett og slett drept. De som overlever torturen og kommer seg bort fra forfølgerne er de heldige - samtidig som de er uheldige. De må for resten av livet bære med seg minnene, og arrene, etter det de har blitt utsatt for. Kanskje har de mistet hele familien sin i krig. Kort sagt; dette er stort sett mennesker som befinner seg i dyp nød og krise. De leter etter det håpet de mistet, håpet om et liv der de er trygge og i sikkerhet.

De er flyktninger...

Ja, det finnes de som med rette kan kalles "lykkejegere" også, men de er nok ikke av flertallet. Mange er i mot at Norge skal ta i mot flyktninger. De er jo voldelige, raner, dreper, voldtar og er uskikkelige. Noen av de finnes jo også, men heldigvis er de veldig få. Og de må jo selvsagt straffes for sine handlinger i henhold til norsk lov.

De fleste kommer som oppriktige mennesker som trenger hjelp. Og jeg mener at vi har en plikt til å hjelpe de. Når de kommer til Norge blir de plassert i UDI sitt system for ivaretakelse. I de siste årene har UDI (etter å ha bygget ned) måtte bygge opp asylmottakskapasiteten igjen. Og de har gitt bort dette til private aktører. I min egen hjembygd har vi asylmottak til og med. Og det går helt fint. Til tross for mye skepsis fra bygda har det faktisk gått bra. De som bor på mottaket er skikkelige folk. I tillegg virker det som om de som styrer mottaket er skikkelige folk. Men i følge Brennpunkt er det ikke slik alle steder. Da blir jeg først og fremst forbanna, men dernest skuffa. Hvilken menneskerespekt vitner slikt om? Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre det på den måten i alle fall.

Det er mennesker det er snakk om!

Jeg håper at det er et unntak, og ikke regelen, det som dokumentaren gav uttrykk for. At de andre asylmottakene i Norge gjør en skikkelig jobb. Men mer alvorlig; hvilken kontroll har egentlig UDI over asylmottakene sine? Gir de litt faen? Er ikke så viktig hvordan det står til? Har det gått prestisje i å ha flest mulig asylsøkere i sin region?

Så over til historietimen. 2. verdenskrig, Norge er okkupert. Nordmenn blir sendt til konsentrasjonsleirer om ikke de "kvalifiserer" i Hitlers visjon om en ny verden. Det norske folk kjemper i mot. Noen av landets folk flykter - til England, Shetland og Færøyene. Noen for å bli med i krigen mot Hitler. Andre for å overleve.

Historiebøkene forteller mye om dette. De forteller også hvordan nordmenn, og andre som flykta fra krigen, ble mottatt. Det var ikke snakk om papirmøller, spørsmål om man fikk komme inn i landet eller noe. Nordmenn ble tatt vare på. Man ble ikke parkert i telt eller asylmottak. De som flyktet ble tatt inn i varmen på alle måter, så godt det lot seg gjøre. Det vil jeg jo si er en liten kontrast til hvordan vi behandler dagens flyktninger. Selvsagt har verden forandret seg siden den tid, men det er fremdeles snakk om mennesker.

Det må vi aldri glemme...

Nå sier jeg ikke at vi skal ha en ultraliberal innvandringspolitikk og gi alle opphold heller. Men det er noe radikalt feil med dagens system. Asylsøkere lever i limbo i flere år før de får vite om de får, eller ikke får, bo i Norge. Alt tar lang tid. Ingen har ansvar for noe som helst virker det som. Jeg tror det trengs noen reale oppvaskmøter i systemet. Kortere behandlingstid og reell respekt for de det handler om. Sånn at man får en skikkelig behandling av søknadene, og slik at de som trenger hjelp mens de venter faktisk får det de har krav på. Da hadde man kanskje også fått mer korrekte JA eller NEI til de som søker også?

Det blir kanskje en for stor og hårete kamel for politikerne å svelge i debattene på TV der spørsmålene hagler sidelengs og de blir mer opptatt av å riste på hodet (i FRP) og avbryte hverandre?

Hørte jeg forresten at Norge var blant verdens rikeste land?