Stakkars bloggen min som fikk en så god knallstart i januar har knapt sett livstegn til meg i februar. Nå skal det sies at februar ble en litt travel måned for min del med praksisstudier, oppgaveskriving og det faktum at jeg har avvikla et årsmøte og dermed pensjonert meg fra et styreverv. Alt sammen har tatt endel tid og etter årsmøtet fikk jeg rett og slett en uke der jeg bare flata helt ut og trengte å slappe av.
Men, over til dagens tema. Nå har jeg liksom oppsummert hva som har skjedd siden sist. Jeg har fått "bestilling" fra Tamara om å skrive hva som er høvelig klesbunad 29. mai når vi (altså jeg, Jakob og Tamara) skal på MGP-finalen i Telenor Arena. Det kommer forhåpentligvis en av dagene en oppdatering på den fronten. Generelt sett blir nok bloggen min prega av MGP-temaet også fremover i alle fall til finalen er over.
Så, da skal vi altså prøve oss på dagens tema. :-) Nemlig musikk...
Ja, ikke at jeg verken er musiker eller sangerinne - gudene forby! Jeg synger riktignok i dusjen og i bilen, men hvem gjør vel ikke det? De som kjenner meg litt vet at jeg liker å høre på musikk, og de som treffer meg på bussen vet at jeg stort sett alltid har musikk planta på trommehinna da. Spesielt om morgenen når jeg skal på jobb... det er nemlig endel av morgenritualet mitt.
Alle har jo sine rutiner når de står opp. Endel av det for min del er å kunne våkne skikkelig mens jeg hører på det jeg akkurat den dagen føler er "godmusikk". Jeg har jo selvsagt noen standarder som jeg hører på over lang tid, men det varierer litt med humøret mitt og hvor opplagt jeg er. Noen dager vil jeg ha mer avslappet og enkel musikk, noen dager vil jeg ha tungtveiende divamusikk av type Celine Dion og noen dager vil jeg ha mer upbeat og morsom musikk. Eller rett og slett bare litt deppa musikk. Alt etter... er ikke alle sånn egentlig? Man hører på den musikken som man føler stemmer til sinnstemninga? Det hender jeg setter på noe som er mer spenstig og upbeat selv om jeg har en dårlig dag, kun for at jeg vet at jeg ikke klarer å være i dårlig humør da. :-)
Det som er "problemet" om man kan kalle det det er at så lenge jeg brukte bilen til og fra jobb kunne jeg gaule med som ei full kråke på amfetamin på musikken min (altså late som om jeg er mestersanger på nivå med operastjerne etc.), men det funker jo ikke på bussen. For det første hadde det ført til knuste ruter i mils omkrets og blødende trommehinner for alle på bussen (jeg har garantert spesialglass i bilen!), men det hadde også ført til mange rare blikk og at det kom sånne hyggelige mennesker i hvite frakker som hadde med ei koselig "nå skal jeg klemme meg selv"-jakke til meg. Så nei, jeg må pent holde snavla på bussen. Jeg kan jo selvsagt synge "inni meg", men det blir ikke det samme. Så da ender det opp med at jeg står som en smilende idiot på bussen og sikkert ser lett idiotisk ut mens jeg hører på musikken min. Takk og lov for at bussturen til jobb kun tar 5-10 minutter.
Poenget mitt er i alle fall at jeg trenger musikken min for å kunne fungere i hverdagen. Jeg hører på musikk når jeg er på vei hjem fra jobb også, men ikke for å våkne. Da er det mer for å nullstille hjerna og kunne pense over fra jobb-modus til hjemme-modus. Det er liksom endel av mitt "rituale" for å klare å la jobb være jobb og ikke ta det med hjem.
Hørtes det veldig rart ut mon tro? Jaja... det får så være. Gled dere til neste notat som altså skal gjelde MGP-bunaden (for han og henne). Jeg jobber med saken!
