It's not raining men, but water...

Jeg driver og snekrer sammen litt av ferieplanene mine for tida. Det viser seg at jeg er ferdig med jobbing ei uke tidligere enn jeg hadde funnet ut selv, noe jeg selvsagt ble ganske fornøyd med! Jeg har planlagt rundt om kring 3 uker med sommerferie i år. Jeg skal ei langhelg til England i år også og besøke venner, så sant jeg klarer å finne passet mitt. 

Akkurat i dag skulle jeg gjerne ha vært der fremfor å være her i Tromsø. Hvorfor? Her er det i skrivende stund 4 grader, regn og kuling ute. I Potton, England, er det 24 grader, skyfritt og vindstille. Jeg legger ut snapshots fra yr.no som "bevismateriale".

Men tilbake til ferieplanene mine. Jeg regner ikke med at jeg har alle detaljene snekra før uka før jeg skal reise, men sånn bruker det å være. Min måte å planlegge ferie på er å sette seg å bestille flybilletter også se hva jeg kan putte inn i mellom flyreisene. Dog har jeg en viss oversikt over hva jeg skal i sommer. Prioritet 1 er som sagt å ha en langhelg i England. Mens jeg er der skal vi til Brighton og delta på Brighton Pride. Jeg gleder meg som en liten guttunge! Ellers blir det nok en ferie på Vestlandet som vanlig. 

Det skal i alle fall bli godt med noen uker på reise og se igjen gode venner både i innland og utland. Det kan hende at det dukker opp et bilde eller to her fra ferien min, men jeg lover ingenting før jeg har gått igjennom bildene selv. Helt tilslutt er et tilfeldig bilde jeg fant på nettet som viser Brighton Pier. Pent, ikke sant?

Valgets kvaler?

Det nærmer seg visst valgflesk-tid igjen. Om noen måneder skal Stortinget velges på nytt. Og media er selvsagt begynt å lukte både ugler i mosen og nystekt valgflesk som skal selges unna. I helga har tydeligvis FRP (norges omtrent mest urimelige parti, tett fulgt av KRF) hatt et landsmøte. Siv Jensen, som nå tituleres leder og ikke formann - selv om hun kan se ut som en mann, har lansert FRP som det nye "kvinnesakspartiet". Jeg håper virkelig at det ikke er noen som går på snørra og tror på henne. Videre er det en sak som virkelig har fått lov til å feste seg i media denne helga. FRP går inn for at vi skal innføre aktiv dødshjelp.

Som sykepleier, og dermed helsepersonell, er jeg oppdradd til å verne om liv. Eller til å tilrettelegge for en god død med god pleie - dersom det er døden som banker på døra. Men aldri, under noen omstendigheter, skal vi aktivt ta liv. Det er uetisk, ulovlig og motstridende all min yrkesetikk og yrkesære. Dersom FRP, mot formodning, skulle få gjennomslag for dette kommer jeg til å slutte som sykepleier på dagen. Jeg ønsker ikke å jobbe i et helsevesen der man sier at å ta liv kan aksepteres - uansett hvor strenge rammer og regler som gjelder. 

Nå er vel sannsynligheten for at FRP får dette igjennom så ufattelig liten at det aldri kommer til å skje. Samtlige partier har gått i mot de på dette punktet. Og godt er det. Det beste sitatet jeg har fått med meg i løpet av denne mediadekninga av landsmøtet til FRP er hva Siv Jensen sa om Erna Solberg: 

"Jeg tror hun står i spagaten, og jeg tror ikke det er særlig godt!" 

I mitt hode er det det sitatet som er det mest fornuftige og jordnære Siv Jensen noen gang har sagt - eller kommer til å si. Ingen synes jo det er godt å stå i spagaten tross alt...

Hva som kommer til å bli de største valgkampsfrontene i år gjenstår å se. Men jeg har jo fått med meg at FRP og KRF gjerne skulle ha gjort om på felles ekteskapslov og assistert befruktning for lesbiske og adopsjonsloven som ble oppdatert i fjor. I tillegg vil jo nå "kvinnesakspartiet" FRP også fjerne likestillingslova, likestillingsombudet og kjønnskvotering. Alt dette faller jo på sin egen urimelighet.

KRF og FRP kommer aldri til å få "reversert" ekteskapslova. Hvordan vil de forsvare å fjerne, eller gå tilbake på, en lov som endelig likestiller alle personer i Norge. En lov som er tufta på menneskerettigheter? Never gonna happen!

Jeg skal nok stemme i år også, jeg er ikke en av disse som sitter på gjerdet og klager over politikerne og politikken uten å ha benytta meg av stemmeretten min. Men jeg kommer aldri i livet til å stemme på verken KRF eller FRP.

Beam me up, Scotty

Nå som både gledesrusen og alkoholen begynner å bli filtrert helt ut av systemet er det vel på tide med nok et lite innlegg her. For vel ei uke sida så jeg Star Trek XI på kino. Jeg er, og vil alltid være, en ihuga sci-fi fan. Favorittserien min er Babylon 5 med Star Trek på en god andreplass. 

Tidvis skulle jeg gjerne ønske at jeg var tilstede om noen hundre år når vi forhåpentligvis har kommet på det nivået med teknologi at vi faktisk kan reise rundt i verdensrommet og leke oss. Så sant vi ikke presterer å utslette oss selv selvsagt! Men med mindre det skjer noen tekniske vidunder uten sidestykke innen jeg sier takk for meg blir vel aldri drømmen om en tur til verdensrommet oppfylt for min del. Men det er jo lov å håpe! Det hadde ikke gjort meg noe å tilbringe noen år på et skip på nivå med Star Trek's Enterprise eller noe der omkring. Ønsketenkning, I know!

Filmen jeg så nå er den nyeste filmen i Star Trek universet og der var det fart og spenning fra begynnelse til slutt. Jeg håper de kommer med videre historier og filmer basert på det de nå har laga. Spesielt siden de har gått litt tilbake i tid sånn og ikke alt bare løses umiddelbart fordi at de har en knapp for det som det ofte blir til. Men også fordi de klarte å få til en god humor i filmen, både i dialogen og i handlingen. Det ble ikke så... glattbarbert... som slike filmer ofte blir. Da blir det fort kjedelig og "har sett det før" faktoren stiger ganske fort. 

Nå skal jeg ikke gå i detalj og brette ut historien i det evige. Både fordi jeg ikke gidder å skrive så mye, men også fordi det kan hende at noen som leser ikke vil ha hele historien servert før de evt. ser filmen selv. Riktignok vet jeg jo ikke om noen i det hele tatt leser denne bloggen da, men likevel. 

Det jeg derimot ikke skal la være å skrive noe om er at jeg simpelthen elska grafikken de har brukt i filmen. Og at de har vært flinke til å velge ut de riktige skuespillerene. Hovedpersonen selv er jo riktig å hyggelig å se på og han gjør en god jobb! 

Jeg gir filmen terningkast 5. Og skal få tak i den på DVD eller på BluRay når den bare blir lansert på markedet. Forhåpentligvis før sommeren er over.

MGP-finalen, og dagen derpå...

I går var det finalekvelden i MGP. Jeg, og en hel haug andre, var på SAS-hotellet og fikk med oss finalen fra ikke mindre enn 3 storskjermer. Det er lenge siden sist jeg var på en fest som hadde så god og høy stemning fra start til slutt. Hotellet måtte til og med ned og hente mer drikkevarer allerede etter en knapp times tid. Jeg tror de solgte betydelig mer enn de forventa. Jeg presterte nå i alle fall å drikke min del og vel så det. At jeg i det hele tatt klarer å fungere i dag er et stort mirakel. Jeg burde egentlig være fyllesyk til den store gullmedalje. Nå sitter jeg og nyter en alldeles fantastisk solskinnsdag og nasjonaldag og hører på musikk. Kan det bli bedre?

Jeg må fortelle litt om hotellrommet mitt. For jeg bodde på hotell fra i går kveld til i dag, det var fullstendig uaktuelt å bevege seg noe sted i går, det hadde jeg bestemt lang tid i forveien. Kosta litt selvsagt, men det var verdt det! Jeg passa på å få dobbelseng - man vet jo aldri... Også fikk jeg også badekar på rommet. Så den som måtte slenge seg i badekaret en times tid eller så var jeg. Og det var N Y D E L I G å ligge der, høre på musikk og bare slappe av!! Jeg må skaffe meg badekar på et tidspunkt. 

Ellers hadde vi som sagt tidenes beste festsal og hæla i taket og tenna i veggen hele kvelden. Sendinga fra Moskva ble fulgt med jubelrop, åndenød og selvsagt syrlige kommentarer om dårlige sangere og kostymer som seg hør og bør. Synnøve Svabø var årets kommentator på NRK og har visstnok fått mye pes for måten hun kommenterte på. Vi elska henne og håper hun skal kommentere også neste år. Når Alexander for det første gjorde en inn i helvetes god jobb på scena og vi så skjønte at dette gikk veien ble jo stemninga bare enda større. Vi feira og dansa og jubla og koste oss helt til vi stengte og gikk og la oss. 

Neste år er det finale i Norge den 22. mai. Om jeg ikke selv har kjøpt meg billett og reiser til arenaen og ser på fra salen så skal jeg i alle fall arrangere en like stor fest her i Tromsø. Jeg har allerede noen idéer til hvordan vi kan gjøre det enda bedre enn i år - man må jo alltid overgå seg selv på slike ting. Moro skal jeg nå ha det uansett. Det er jo også snakk om at en vennegjeng fra England kommer over til Norge for å være i arenaen også. I så fall kan jeg ikke være i Tromsø. Time will tell I guess.

Kontrasten til homofryden som vel prega det meste av Europa i går fant sted i Moskva den også. Det var planlagt en pride-parade der, men å være homofil i Moskva - eller Russland forøvrig - er ikke så lett. Homofobien og homofrykten er utpreget sterk der. Paraden, som var fredelig, ble stoppa av politi og opprørstyrker etter kun noen få minutter. Og den ble stoppa dels voldelig fra politiet sin side, med makt, slag og hat. De arresterte alle de kom over. Det er trist at det skal være så hatske holdninger rundt om kring enda. Hvilken skade kan det påføre å la folk gå i parade? Det viser bare at det er ekstreme kulturforskjeller selv innad i Europa på dette området. I Riga har det også vært parade. Den ble først innvilga alle tillatelser, også ble den forbudt av mye de samme grunnene som i Moskva. Men myndighetene måtte bøye av for internasjonalt press - paraden fikk lov likevel. Og det gikk bra. En seier i Riga! 

Jeg har snakka litt om barrikader - og kommer nok til å snakke om de videre. For selv om vi i Norge, i Skandinavia og i store deler av vesteuropa har det veldig fint som homoer er det langt i fra sannheten hva gjelder Russland, Balkan og det meste av østeuropa. Der er barrikadene store på begge sider av kampen for frihet og likhet. Og mørkekreftene er fremdeles sterke, noen steder alt for sterke, til at man kan leve åpent og fritt som den man er. Det liker jeg ikke i det hele tatt. Hvorfor skal noen få lov til - selv politiet - å banke opp, fengsle, torturere og ta livet av de som velger å være den de er? Det er feil. Veldig feil. Og jeg blir både trist, opprørt, rasende og mye mer av slik urettferdighet som strider så klart imot menneskerettighetene. Kanskje er det derfor bra at vi har Eurovision Song Contest - for er det noe som er med på å vise fram homoene i alle regnbuens farger så er det nettopp ESC. For ingen kan nekte for at ESC er en homobedrift uten like. 

Nå skal jeg bruke resten av dagen til å kose meg, se på film, spise junkfood og gjerne ta en tidlig kveld. Og kanskje planlegge neste blogginnlegg. Noen som har ønsker eller forslag til temaer? Godt mulig at neste innlegg kommer til å omhandle en film jeg så på kino for noen dager siden.

Fobier og redsler

Jeg har fått noen hint om å språkvaske blogginnlegga mine litt mer av en god kompis. Jeg skal nå gjøre mitt beste, og skriver heretter innleggene utenom webleseren og lar de ligge og godgjøre seg litt før jeg publiserer de. Ingen har kommentert bruken av bilder enda, så jeg satser på at den er ok.

Dagens epistel skal handle om fobier. Alle har fobier –angst– for et eller annet. Jeg har fobier mot litt forskjellig. Jeg kan for eksempel ikke utstå edderkopper. De er skumle og jeg klatrer galant opp en 3-4 oktaver i stemmebruk og hyling om jeg ramler over en sånn liten jævel. Heldigvis har jeg en katt som liker de beistene og som maltrakterer de veldig for meg.

Men det er ikke den fobien som skal skrives om i dag. Jeg var nemlig til tannlegen i går for nødvendig oppgradering og utkasting av noen hull. De som kjenner meg vet inderlig godt hva jeg mener om tannleger – de er satans avkom. Med tilgang på mange skumle instrumenter. Instrumenter som skal inn i munnen og gjøre gang eller ugagn.

Jeg har aldri likt å gå til tannlegen. Det kan godt hende at det har noe med at tannlegen vi hadde hjemme i Bremanger på den tida jeg enda var liten gutt var skummel – og slem. Han var alltid sur og streng og kjefta på alle. Eneste oppturen med hele torturen på den tida var at hun snille tannpleieren (Nelly tror jeg hun het) alltid trøsta og gav meg lov til å ta 2-3 premier. Jeg valgte alltid den der snurredingsen som var mange morsomme farger på. Og rota den alltid bort noen dager etterpå til min store og bunnløse fortvilelse helt til noe annet stjal oppmerksomheten min.

Når jeg så kom i tenårene måtte jeg til såkalt ”kjeveortoped” (annet navn for enda skumlere versjon av tannlege) som tvang meg til å bruke noe slags tannregulering som ikke funka noen år. Den skeive tanna mi har jeg enda og er veldig glad i den. Han ble nesten direkte mannevond på slutten fordi jeg sa at jeg ville ha en ny sånn reguleringsdings siden den ikke passa lenger. Noe mer sinna har jeg sjelden sett – tenk at jeg våga å stille krav eller spørsmål til han! Jeg nekta å reise dit flere ganger og unngikk tannlegehelvetet noen år.

Og som et lite hint, å ta visdomsjeksler i våken tilstand hjelper ikke – overhodet – på tannlegeskrekk. Jeg huskes enda av de på tannlegekontoret her i Tromsø for den seansen som varte 3 timer. Fy faen så redd og skjelven jeg var! Visdomstann nr. 2 ble tatt i narkose – som jeg måtte krangle meg til – men gud så mye mer behagelig for min del.

Kort og godt handler tannlegeskrekken min om at jeg forbinder det med redsel og smerte. Tannlegen jeg går til nå har tatt hintet og er raus med både lovord og lokalbedøvelse. Og tar seg god tid. Jeg tror det står med store bokstaver i systemet deres at jeg ikke akkurat er glad i de. Takk og lov for at det er et år til neste gang jeg skal lide. Dyrt er det jo faen meg også! Og jeg fikk et skikkelig arr nedover leppa mi fordi han fant det for godt å bore med boret liggende nedpå leppa mi.

Jatakk til en tannhelsereform med egenandel for alt. Og jatakk-veldig-gjerne til at tannleger skal legges i jern og holdes i kontrollert dressur…

MGP-oppladning, del 2

Hvert år på denne tida tar homoene i Europa av. Ikke bare fordi at de er våryre og kåte (for det er jo alltid homoer, så det er ikke noe nytt), men fordi at det nærmer seg årest Eurovision Song Contest finale. Det er årets begivenhet for de aller fleste homoer. Denne ene kvelden i året kan vi boltre oss i glitter, glam, dragdronninger (under varierende tvil) og gud-så-kjekke-og-sexy mannfolk på TV-skjermen. Sammen med resten av Europas befolkning. Det faktum at musikken og sangstemmene ikke akkurat er på høyde med innsatsviljen alltid gjør det jo bare enda bedre og mer moro. 

Helt siden jeg var liten gutt har jeg elsket ESC, eller MGP som vi kaller det her i gamlelandet. Jeg husker når jeg var 6-7 år og så finalen. Da var jeg helt oppslukt av musikken, kostymene, glitteret og alt det andre som tilsammen ble et forrykende show. På den tiden hadde vi vel bare NRK også, men jeg husker med rimelig klarhet at jeg klart og tydelig ba resten av husets befolkning om å holde kjeft. Også skrudde jeg opp lyden. Noe som gjentok seg hvert år så lenge jeg bodde hjemme. Dette var jo som julekvelden for et purungt homohjerte - selv om homoen i meg ikke hadde annonnsert sin egen ankomst enda. Men farger, glitter og regnbuer har jeg alltid likt. 

Bildet over er riktignok fra filmen "Priscilla - Queen of the desert", men viser godt hvordan enkelte kan finne på å spjåke seg ut på MGP-scena. Filmen anbefales forøvrig på det varmeste for alle og enhver!

Som jeg har skrevet før, i år er det Alexander Rybak som er Norges bidrag. Jeg så den norske finalen sammen med en hel haug andre homoer og lesber. Champagne og annet alkoholholdig fløt fritt den kvelden. Og vi stemte og stemte og stemte så det gjorde vondt i lommeboka og mobilbatteriet lenge etterpå. Jeg fikk bekreftelsesmeldinger i 3 dager etterpå. Og ja, jeg stemte på Alexander. I flatfylla og homoekstase var han verdens flinkeste og sexy guttehvalp. Jeg liker han ennå. Veldig. Så jeg håper han vinner. Og i så fall skal jeg være tilstede på neste års internasjonale finale - det blir min Fairytale i så fall.

Tradisjonen tro har jeg ikke snust, eller hørt, på noen av de andre landenes finalebidrag. Det sparer jeg til semifinalene og til finalekvelden neste lørdag. Da skal vi være på SAS-hotellet i Tromsø. Lokalene er knallstilige, og tv-skjermene er på henholdsvis 6*5 meter og 3*2 meter. Og vi får selvsagt profesjonell lyd. Og god tilgang på alkohol, glam og glitter.

Glassvegger og speilbilder

Denne uka har ikke blitt helt som jeg hadde tenkt. Etter å ha vært på en lynkjapp ferietur og besøkt familie og en ekskjæreste presterte jeg altså å bli syk. Bare så det er sagt; blindtarmbetennelse anbefales ikke å pådra seg. Det er vondt! Kort fortalt havna jeg på sykehus noen dager og måtte opereres. Selv om jeg var litt susete av smertestillende og etterhvert anestesimidler og sånt så gjorde jeg meg opp endel observasjoner og tanker som jeg vil dele. 

Siden jeg selv er sykepleier, og jobber på nevnte sykehus, kjenner jeg jo både endel folk, men også hvordan systemene på huset fungerer. Både på godt og vondt. Det hjelpte heller ikke på at både mobil og ipod gikk tom for strøm i det sekundet jeg havna på sykehuset. Men det er vel heller en naturlov tror jeg, ut i fra egen yrkeserfaring som sykepleier. 

Forskjellen mellom å være pasient og å være hvitkledd og helsepersonell er skremmende stor. Jeg ble møtt av veldig hyggelige og empatiske mennesker som jeg stort sett følte brydde seg om meg og min helse. Jeg erfarte også å måtte be om smertestillende, noe som ikke alltid er like lett. 

Som sykepleiere flest har jeg, og mine kollegaer, en del standardfraser. Sånne som: 

"Det blir nok operasjon snart..." (1 døgn før operasjonen, mens jeg hadde vondt)

"Det er fast prosedyre..." (Plutselig oppstart av antibiotika)

"Har du vondt?..." (Mens jeg omtrent hyler av smerte når legen undersøker meg)

"Legen kommer snart..." (Sagt utallige ganger...)

"Nå har du fått så og så mye smertestillende... du får ikke mer!" (Urk... Jeg hadde VONDT!)

Det er her jeg mener at glassveggene dukker opp. Og speilbildene. Jeg har nok sett litt av meg selv i de som jeg har hatt med å gjøre. Svarene, måten å håndtere problemer på og det å bry seg om de man skal ta vare på. Jeg erfarte også å bli avvist når jeg prøvde å snakke med enkelte. Det var tydelig at enkelte var mer opptatt av å få seg sine obligatoriske kaffekopper og påfyll av kjerringpreik, enn å ta vare på pasientene.

Disse glassveggene som sykepleiere konstruerer rundt seg er absolutt nødvendige. Men enkelte trenger nok å pusse glasset av og til. Glassveggene og speilbildene er nødvendige for å kunne overleve i det stresset dagens helsevesen er for oss som er helsepersonell. Jeg håper, og tror, at jeg i alle fall ikke har så uvaska glassvegger at jeg ikke klarer å se igjennom de lenger. 

Og konklusjonen? Jo, jeg foretrekker langt på vei å være på "den riktige sida" av glassveggen. Altså som sykepleier og ikke som pasient. Så om det er opp til meg skal jeg aldri på sykehus igjen som pasient!

Neste oppdatering skal handle om MGP-finalen som nærmer seg med stormskritt.