Betryggende naturfenomener

Når jeg var liten syntes jeg alltid at det var litt skummelt når det var mørkt. Som smågutter flest var jeg vel litt mørkeredd tenker jeg. Men det som alltid gjorde at jeg følte meg trygg når jeg så skulle sove var at det var ruskevær med vind og regn ute. Da sov jeg alltid veldig godt. Dersom det var mørkt, men stille og rolig ute, syntes jeg det var verre.

Det henger til en viss grad med enda. Jeg sover som et englebarn og unngår det meste av mareritt og drømmer når det er ruskevær ute. Jo verre vær, desto bedre sover jeg. Nå har jeg også funnet et lydprogram på iPod'en min som simulerer skikkelig ruskevær og det setter jeg på av og til når jeg trenger å koble av. Det funker så bra hver gang at jeg sovner. 

Hva har det seg at lyden av regn som pisker mot ruta og vinden som hyler ute er med på å få meg til å sove godt og føle trygghet? Jeg har tenkt på det av og til, men finner ikke noen åpenbar årsak. Det må jo ha noe med å gjøre at man er oppvokst med det eller noe slikt. For når det var ruskevær når jeg var liten visste jeg jo tross alt at mamma og pappa var på soverommet ved siden av om noe skulle skje eller om jeg ble redd for noe.

Nå som jeg er voksen er jo ikke det et argument lenger. Jeg trives nå fremdeles best når det er ruskevær ute med regn og vind når jeg legger meg riktignok, jeg sover jo så mye bedre da. Eneste klagen jeg har i så måte her i Tromsø er at det er for lite av det. Snøstormer har vi mer av, men det blir liksom ikke det samme.