Når ord blir fattige - og enda viktigere å si

Det har gått litt over ei uke siden det forferdelige skjedde i Oslo og på Utøya. Dette forferdelige som traff oss alle helt inn i hjerterota og som har gjort så vondt. Han som ikke skal nevnes med navn gjorde dette mot oss alle - som en nasjon - av grunner som jeg aldri vil forstå grunnen eller logikken til.

Heldigvis for min del har ikke noen jeg kjenner blitt skadet eller drept, men det berører meg likevel. Langt inn i sjel og hjerterot.

Jeg har strevd med å finne ord som setter navn på følelsene og tankene jeg har hatt rundt dette. På jobb har vi snakka mye og holdt sammen. Sett på nyheter, diskutert og vært forferdet. Men å klare å sette ord på dette? Nei... det går rett og slett ikke. Det er for... stort, for fælt, for jævlig til at det kan settes ord på. Kanskje vi ikke skal kunne sette ord på det? Det er kanskje for vondt?

Derimot kan jeg sette ord på noe annet. Nemlig hva som skjedde i Norge, Skandinavia, Norden, Europa og store deler av verden i timene og dagene etterpå. Nemlig samholdet, kjærligheten og omtanken for hverandre. Norge har blitt samlet, vi står sammen, vi gråter sammen i sorg.

Og den norske folkesjela har blitt satt på en prøve ulik noe annet siden andre verdenskrig.

Folkesjela våkna. Folkesjela viste sin kjærlighet for det norske folk, og folket svarte med minst like mye kjærlighet tilbake. Folkesjela ble ikke sint. Den sa, igjennom statsminister og konge; "Ondskap bekjempes med åpenhet, kjærlighet, samhold og mer demokrati. Ondskapen får ikke vinne, det gode vinner alltid."

Det norske folk, meg inkludert, samla seg i fakkeltog og rosetog. Folkemasser i hele landet sto sammen, og vi viste vår kjærlighet. Vårt samhold, vår beinharde vilje på at dette er vårt svar. Ikke hat, ikke sinne, men kjærlighet.

Jeg er... jeg vet ikke... som jeg sa for noen dager siden "jeg er trist, og vil bli sinna på han, men det klarer jeg bare ikke. Sinne løser ingenting nå."

Akkurat som folkesjela i det stille fortalte oss alle.

Jeg klarer ikke skrive noe mer konsist, men noe måtte jeg bare få ut. Men at den norske folkesjela har våkna til og viser hvordan det skal gjøres, ja det er helt sikkert!

22. juli 2011

Stop all the clocks, cut off the telephone,

Prevent the dog from barking with a juicy bone,

Silence the pianos and with muffled drum

Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead

Scribbling on the sky the message He Is Dead,

Put crepe bows round the white necks of the public doves,

Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,

My working week and my Sunday rest,

My noon, my midnight, my talk, my song;

I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;

Pack up the moon and dismantle the sun;

Pour away the ocean and sweep up the wood.

For nothing now can ever come to any good.

W. H. Auden