Spinning my wheels...

Hmmm... jeg hadde tenkt å skrive litt tidligere i sommer på bloggen min. Men etter at jeg ble ferdig på studiet mitt og begynte å jobbe igjen så kom jaggu meg hele livet mitt rasende tilbake igjen også og tok med meg på en evig lang joyride. :-)

Kort fortalt har jeg det kanonbra for tida. Storkoser meg på jobb, selv om det tidvis er både skummelt og spennende. Lærer alvorlig mye hver dag og prøver så godt jeg kan å gjøre en rimelig bra jobb, og det tror jeg at jeg stort sett klarer også. Håper det i alle fall! :-)

Ellers har det skjedd mye i sommer, mye reising, mye festing og alt mulig. Kun morsomme ting. Denne helga er bort i mot første helga jeg har hatt mulighet til å kunne styre selv og bare kunne slappe av i mitt eget tempo. Og det var ganske deilig... (nå ble jeg ganske full sammen med noen naboer i går riktignok, men moro hadde vi det!).

Neste helg er det bryllup. Og sist helg drakk jeg ut brura så til de grader. Hvordan hun klarte å fungere dagene etterpå er et mysterium for oss som var med i alle fall. Nå må jeg bare skrive en tale til middagen neste lørdag... hva skal jeg tale om mon tro? Hmmmmm....

Ja, også har jeg begynt å trene på SATS. Takket være en runde klesshopping der det endte opp med at jeg holdt på å få hysterianfall i prøverommet når jeg måtte opp noen størrelser... så dermed har jeg begynt å trene. Og det er faktisk ganske deilig å kjenne at kroppen min fungerer. Og at jeg faktisk liker å trene igjen. Det er rundt regna 5 år sida jeg slutta å trene, så det var jaggu meg på tide igjen. :-)

Alt i alt, jeg har det fantastisk bra for tida. Satser på at det kan holde seg slik lenge framover så skal jeg absolutt ikke klage. Eneste som mangler i livet mitt nå er en mann... men hvem vet. Plutselig ramler det vel en Mr. Right inn døra til meg... kanskje! :-) Akkurat nå venter jeg på at Timo (altså kattepelsen min) skal ramle inn soveromsvinduet igjen.

Nå er det natta... :-)

A day to remember

Akkurat denne dagen har jeg lyst til å klippe ut og henge opp på veggen. I dag har jeg nådd et mål jeg satte meg for ca. 4 år siden. Jeg begynte på siste etappen 12. januar i fjor og har jobba forferdelig hardt for å nå målet mitt, og ikke bare nå det, men gjøre en jævli god jobb med det også.

I dag fikk jeg beviset på at jeg har klart det. I dag fikk jeg vitnemålet mitt fra Universitetet i Tromsø.

I dag ble jeg intensivsykepleier!

Alle rundt meg, som kjenner meg, vet hvor hardt jeg har stått på for å nå dette målet. Samme menneskene vet hvor mye det betyr for meg. Og jeg kan faktisk være så stolt at jeg kan si at jeg har fullført utdanninga med gullkanta evalueringer på alle kanter og bauger. Også har jeg lært mye om meg selv også på denne utdanninga, noe jeg ikke var så forberedt på. Men gudene skal vite at det er bare positivt.

Nå begynner en ny epoke i livet mitt. Karrieremålet mitt utdanningsmessig er nådd. NÅ kan jeg for alvor begynne å kose meg på jobb og faktisk konsentrere meg om betydelig mye mer enn kun jobben i livet mitt.

Jeg lover, heretter skal jeg prøve ut noe nytt. Jobben er ikke lenger livet mitt. Jobben min er en del av livet mitt. En viss forskjell der.

God damn it!

Jeg klarte det!

Faktisk!

Jeg er stolt!

...

Den perfekte avslutninga på dagen kom mystisk nok fra sesongavslutninga på Glee. Den passa alt for godt inn i livet mitt så jeg satt bokstavelig talt med tårer i øynene.

...

Jeg er lykkelig... =)

Turn up the volume, Mr. DJ!

Stakkars bloggen min som fikk en så god knallstart i januar har knapt sett livstegn til meg i februar. Nå skal det sies at februar ble en litt travel måned for min del med praksisstudier, oppgaveskriving og det faktum at jeg har avvikla et årsmøte og dermed pensjonert meg fra et styreverv. Alt sammen har tatt endel tid og etter årsmøtet fikk jeg rett og slett en uke der jeg bare flata helt ut og trengte å slappe av.

Men, over til dagens tema. Nå har jeg liksom oppsummert hva som har skjedd siden sist. Jeg har fått "bestilling" fra Tamara om å skrive hva som er høvelig klesbunad 29. mai når vi (altså jeg, Jakob og Tamara) skal på MGP-finalen i Telenor Arena. Det kommer forhåpentligvis en av dagene en oppdatering på den fronten. Generelt sett blir nok bloggen min prega av MGP-temaet også fremover i alle fall til finalen er over.

Så, da skal vi altså prøve oss på dagens tema. :-) Nemlig musikk...

Ja, ikke at jeg verken er musiker eller sangerinne - gudene forby! Jeg synger riktignok i dusjen og i bilen, men hvem gjør vel ikke det? De som kjenner meg litt vet at jeg liker å høre på musikk, og de som treffer meg på bussen vet at jeg stort sett alltid har musikk planta på trommehinna da. Spesielt om morgenen når jeg skal på jobb... det er nemlig endel av morgenritualet mitt.

Alle har jo sine rutiner når de står opp. Endel av det for min del er å kunne våkne skikkelig mens jeg hører på det jeg akkurat den dagen føler er "godmusikk". Jeg har jo selvsagt noen standarder som jeg hører på over lang tid, men det varierer litt med humøret mitt og hvor opplagt jeg er. Noen dager vil jeg ha mer avslappet og enkel musikk, noen dager vil jeg ha tungtveiende divamusikk av type Celine Dion og noen dager vil jeg ha mer upbeat og morsom musikk. Eller rett og slett bare litt deppa musikk. Alt etter... er ikke alle sånn egentlig? Man hører på den musikken som man føler stemmer til sinnstemninga? Det hender jeg setter på noe som er mer spenstig og upbeat selv om jeg har en dårlig dag, kun for at jeg vet at jeg ikke klarer å være i dårlig humør da. :-)

Det som er "problemet" om man kan kalle det det er at så lenge jeg brukte bilen til og fra jobb kunne jeg gaule med som ei full kråke på amfetamin på musikken min (altså late som om jeg er mestersanger på nivå med operastjerne etc.), men det funker jo ikke på bussen. For det første hadde det ført til knuste ruter i mils omkrets og blødende trommehinner for alle på bussen (jeg har garantert spesialglass i bilen!), men det hadde også ført til mange rare blikk og at det kom sånne hyggelige mennesker i hvite frakker som hadde med ei koselig "nå skal jeg klemme meg selv"-jakke til meg. Så nei, jeg må pent holde snavla på bussen. Jeg kan jo selvsagt synge "inni meg", men det blir ikke det samme. Så da ender det opp med at jeg står som en smilende idiot på bussen og sikkert ser lett idiotisk ut mens jeg hører på musikken min. Takk og lov for at bussturen til jobb kun tar 5-10 minutter.

Poenget mitt er i alle fall at jeg trenger musikken min for å kunne fungere i hverdagen. Jeg hører på musikk når jeg er på vei hjem fra jobb også, men ikke for å våkne. Da er det mer for å nullstille hjerna og kunne pense over fra jobb-modus til hjemme-modus. Det er liksom endel av mitt "rituale" for å klare å la jobb være jobb og ikke ta det med hjem.

Hørtes det veldig rart ut mon tro? Jaja... det får så være. Gled dere til neste notat som altså skal gjelde MGP-bunaden (for han og henne). Jeg jobber med saken!

Svinene har landet... tollvesenet neste?

Så har det altså skjedd. Disse svinaktige virusene med det smektende navnet H1N1 (les: svineinfluensa) har kommet over riksgrensa, både via Svinesund og landets forskjellige flyplasser og havner. WHO har definert det som en "vanlig" sommerinfluensa som nå har status 6 (den høyeste) på pandemialarmnivå. Her i lilleputtnasjonen Norge har altså svinene landet - hysteriet er komplett. Til tross for betryggende ord og gjentatt informasjon om at influensa generelt sett er ufarlig for folk flest og at ja - noen KAN bli skikkelig syke og havne på sykehus og endatil i respirator av det. Men da som regel pga at de har andre helseplager som disponerer for komplikasjoner.

Min egen mamma og bror har visstnok følt seg litt svinete i det siste. Både mor og bror har forsåvidt overlevd uten å få griseører eller andre svinete trekk. Verre var det vel med legen på fastlegekontoret. Mamma bestilte nemlig time for å få seg noe hostesaft (hvorfor hun ikke bare tok en god støyt konjakk eller brandy kan man jo lure på). Resultatet ble da to meget hektiske kommuneleger som stakkars nok ikke har sett legeaction utover "Greys Anatomy" og "Privat praksis" på denne siden av århundreskiftet. Her ble altså munnbind utlevert og frua sendt hjem og måtte testes for H1N1. Og det kune ikke skje noen andre steder enn på sykehuset. Hvorfor skjønte verken hun eller sykehuset. Hun var jo bare litt snufsete.

Bygdelegene, som sikkert var godt gira, presterte å argumentere på følgende måte:

"For din egen sikkerhet, for vår sikkerhet og for bygdas sikkerhet må du testes. Dette er jo farlige greier tross alt. Det har de sagt på nyhetene..."

Jaja, så fikk de nå litt action. Og modern en lengre latterkrampe i et par dager. Ja, og et par munnbind på kjøpet. Makan til hysteri. Dette står å lese på Folkehelseinstituttet sine nettsider:

"Som ved vanlig sesoninfluensa kan diagnosen ny influensa A (H1N1) stilles klinisk, og det er nå ikke nødvendig med laboratoriebekreftelse av alle mistenkte tilfeller av ny influensa A (H1N1). Spesielt er det ikke nødvendig å teste personer med typiske symptomer og stor mulighet for å ha blitt utsatt for smitte, for eksempel reisende fra land med kjent smittespredning."

Og på godt norsk, for alle oss andre, så står det egentlig å lese; ro ned, ta livet med ro. Vi dør (med overhengende sannsynlighet) ikke av dette viruset heller.

Kanskje kommunedoktorene burde lest litt på direktiv fra eget direktorat? Og heller servert en knert med hostesaft?

Selvsagt fråtser jo media i influensanyheter, ispedt barnehagekjeklinga mellom Thor Hushovd og Mark Cavendish om hvem sin sykkel og snurrebass som er størst, nå om dagen. Dette er jo big news i en ellers så nyhetstom sommer. Forøvrig også en annen kuriositet. Jeg følger litt med på denne syklinga. Men jeg takler ikke å se på TV2, for de tørrjokker jo på denne kjeklinga. Derfor svitcher jeg over til Eurosport HD og ser på syklende mannebein i High Definition! Anbefales! Veldig!

Jeg håper jo selvsagt at disse tre -3- personene som ligger på sykehus og er alvorlig syke kommer seg raskt. Det er ikke det. Men hver eneste influensasesong er det folk som havner på sykehus pga influensakomplikasjoner. Det er faktisk ikke noen sensasjon. Langt der i fra. Derimot heller orkan i et tequilashotglass.

Skyt ikke mygg med kanoner...?

Iranske myndigheter har fremdeles lagt lokk på det meste som skjer i landet. Det finnes ikke en eneste utenlands journalist i landet lenger. Og de iranske journalistene blir sensurert så hardt et diktatorisk regime bare makter. Og det står storsamfunnet og ser på og aksepterer. Er det virkelig frihet når man kaster ut alle journalister, under trusler om bank, fengsel og det som verre er om de lager reportasjer om tilstanden i Iran?

Har du lagt merke til at i det samme sekundet som nyheten om at Michael Jackson har vandret heden så ble det veldig stille i media om Iran? Så lenge varte den nettrevolusjonen tydeligvis. Det viser jo bare hvor lett media, og nettet, styrer hva som er i fokus. Her settes en popartist, som riktignok har levert mye musikk oppigjennom sin litt tvilsomme karriere, skyhøyt over skriket om frihet og likhet for folket i Iran. Styresmaktene der borte kan igjen gjøre som de vil, om de noen gang har moderert seg i det hele tatt.

Det er selvsagt trist at en så kjent artist døde og "tok en Elvis" i så måte, men siden når ble det viktigere enn friheten for et helt land? Mediene skriver nå litt om Iran enda, men nå fokuserer de mer på den sittende (om enn falskt valgte) presidentens tordentaler mot "vesten og fienden" - hvor selvsagt USA står i spissen. Journalistene skriver og snakker ikke lenger om alle de som ønsker frihet, om de som blir skadet og drept i kampen for det de tror på. Media kan være farlig lett å avlede av og til... nå er det alle konspirasjonsteoriene rundt dødsfallet til Michael Jackson som gjelder.

Jeg tror nok at Michael Jackson har hatt sine problemer, se bare på hvor mange operasjoner han har vært igjennom for å forme kroppen sin til sitt eget ideal. Og hvor mye rusmidler han har tatt nesten kontinuerlig. Men det er vel ikke til å stikke under en stol at han var - og på mange måter er - en stor artist. Selv om jeg ikke er noen stor fan av han selv.

Derimot er sommeren kommet til Tromsø. I alle fall i dag... jeg sitter ute og drikker kaffi i nydelige kaffikoppen min mens jeg hører på musikk. I dag hører jeg på Aqua sitt siste album av alle ting mens jeg filosoferer på hva jeg vil ha som årets sommermusikk. Forslag tas i mot med takk og smil, bare legg de inn i kommentarfeltet.

Også gleder jeg meg til jeg skal på ferie. Nedtelling pågår. I dag er det 1 måned og 2 dager til jeg er i LONDON! Jeg har begynt å planlegge hvordan jeg skal komme meg inn til London og derifra videre til vennene mine som jeg skal besøke. Jeg gleder meg også til å komme hjem til Bremanger, da stikker jeg nesten direkte til fjells og skal koble helt ut noen dager helt alene. Bare sove, spise og gå turer når jeg selv vil.

Glassvegger og speilbilder

Denne uka har ikke blitt helt som jeg hadde tenkt. Etter å ha vært på en lynkjapp ferietur og besøkt familie og en ekskjæreste presterte jeg altså å bli syk. Bare så det er sagt; blindtarmbetennelse anbefales ikke å pådra seg. Det er vondt! Kort fortalt havna jeg på sykehus noen dager og måtte opereres. Selv om jeg var litt susete av smertestillende og etterhvert anestesimidler og sånt så gjorde jeg meg opp endel observasjoner og tanker som jeg vil dele. 

Siden jeg selv er sykepleier, og jobber på nevnte sykehus, kjenner jeg jo både endel folk, men også hvordan systemene på huset fungerer. Både på godt og vondt. Det hjelpte heller ikke på at både mobil og ipod gikk tom for strøm i det sekundet jeg havna på sykehuset. Men det er vel heller en naturlov tror jeg, ut i fra egen yrkeserfaring som sykepleier. 

Forskjellen mellom å være pasient og å være hvitkledd og helsepersonell er skremmende stor. Jeg ble møtt av veldig hyggelige og empatiske mennesker som jeg stort sett følte brydde seg om meg og min helse. Jeg erfarte også å måtte be om smertestillende, noe som ikke alltid er like lett. 

Som sykepleiere flest har jeg, og mine kollegaer, en del standardfraser. Sånne som: 

"Det blir nok operasjon snart..." (1 døgn før operasjonen, mens jeg hadde vondt)

"Det er fast prosedyre..." (Plutselig oppstart av antibiotika)

"Har du vondt?..." (Mens jeg omtrent hyler av smerte når legen undersøker meg)

"Legen kommer snart..." (Sagt utallige ganger...)

"Nå har du fått så og så mye smertestillende... du får ikke mer!" (Urk... Jeg hadde VONDT!)

Det er her jeg mener at glassveggene dukker opp. Og speilbildene. Jeg har nok sett litt av meg selv i de som jeg har hatt med å gjøre. Svarene, måten å håndtere problemer på og det å bry seg om de man skal ta vare på. Jeg erfarte også å bli avvist når jeg prøvde å snakke med enkelte. Det var tydelig at enkelte var mer opptatt av å få seg sine obligatoriske kaffekopper og påfyll av kjerringpreik, enn å ta vare på pasientene.

Disse glassveggene som sykepleiere konstruerer rundt seg er absolutt nødvendige. Men enkelte trenger nok å pusse glasset av og til. Glassveggene og speilbildene er nødvendige for å kunne overleve i det stresset dagens helsevesen er for oss som er helsepersonell. Jeg håper, og tror, at jeg i alle fall ikke har så uvaska glassvegger at jeg ikke klarer å se igjennom de lenger. 

Og konklusjonen? Jo, jeg foretrekker langt på vei å være på "den riktige sida" av glassveggen. Altså som sykepleier og ikke som pasient. Så om det er opp til meg skal jeg aldri på sykehus igjen som pasient!

Neste oppdatering skal handle om MGP-finalen som nærmer seg med stormskritt. 

Koffeinjunkie

Jeg tilstår... jeg er en koffeinjunkie. Jeg definerer det som en yrkesskade siden jeg er sykepleier. Når jeg begynte å jobbe som sykepleier avskydde jeg kaffe som pesten. Men det gikk ikke lenge før jeg måtte krype til korset (i dette tilfellet kaffikanna på vaktrommet) og hyle nedpå noen kaffikopper før jeg klarte å gjøre noe på jobb.

Det faktum at jeg plutselig måtte bli vant til en skiftende døgnrytme der dagvakt betyr å stå opp kl. 6 på morran hadde nok en betydelig medskyld for at jeg havna på kaffikjøret.

Nå bare MÅ jeg ha kaffi. Spesielt når jeg er på jobb. Dersom jeg ikke får kaffi er jeg ikke helt på nett. Ganske merkelig egentlig at kaffi skal være så vanedannende. Det skal visstnok være dopaminfrigjørende eller noe sånt tror jeg, noe jeg lett kan gå med på å tro med tanke på effekten det har på meg.

Jeg har faktisk prøvd å slutte med kaffi igjen, men det er totalt umulig. Jeg funker ikke uten kaffi lenger. Så nå går jeg faktisk og ønsker meg en kaffitrakter i hus, eller aller helst en sånn kaffimaskin som lager god espresso. Jeg trenger sterk kaffi! Helst så sterk at den nesten etser igjennom koppen og må drikkes med gaffel.

Så, ønskeliste: kaffimaskin som kan lage sterk espresso.