Glassvegger og speilbilder

Denne uka har ikke blitt helt som jeg hadde tenkt. Etter å ha vært på en lynkjapp ferietur og besøkt familie og en ekskjæreste presterte jeg altså å bli syk. Bare så det er sagt; blindtarmbetennelse anbefales ikke å pådra seg. Det er vondt! Kort fortalt havna jeg på sykehus noen dager og måtte opereres. Selv om jeg var litt susete av smertestillende og etterhvert anestesimidler og sånt så gjorde jeg meg opp endel observasjoner og tanker som jeg vil dele. 

Siden jeg selv er sykepleier, og jobber på nevnte sykehus, kjenner jeg jo både endel folk, men også hvordan systemene på huset fungerer. Både på godt og vondt. Det hjelpte heller ikke på at både mobil og ipod gikk tom for strøm i det sekundet jeg havna på sykehuset. Men det er vel heller en naturlov tror jeg, ut i fra egen yrkeserfaring som sykepleier. 

Forskjellen mellom å være pasient og å være hvitkledd og helsepersonell er skremmende stor. Jeg ble møtt av veldig hyggelige og empatiske mennesker som jeg stort sett følte brydde seg om meg og min helse. Jeg erfarte også å måtte be om smertestillende, noe som ikke alltid er like lett. 

Som sykepleiere flest har jeg, og mine kollegaer, en del standardfraser. Sånne som: 

"Det blir nok operasjon snart..." (1 døgn før operasjonen, mens jeg hadde vondt)

"Det er fast prosedyre..." (Plutselig oppstart av antibiotika)

"Har du vondt?..." (Mens jeg omtrent hyler av smerte når legen undersøker meg)

"Legen kommer snart..." (Sagt utallige ganger...)

"Nå har du fått så og så mye smertestillende... du får ikke mer!" (Urk... Jeg hadde VONDT!)

Det er her jeg mener at glassveggene dukker opp. Og speilbildene. Jeg har nok sett litt av meg selv i de som jeg har hatt med å gjøre. Svarene, måten å håndtere problemer på og det å bry seg om de man skal ta vare på. Jeg erfarte også å bli avvist når jeg prøvde å snakke med enkelte. Det var tydelig at enkelte var mer opptatt av å få seg sine obligatoriske kaffekopper og påfyll av kjerringpreik, enn å ta vare på pasientene.

Disse glassveggene som sykepleiere konstruerer rundt seg er absolutt nødvendige. Men enkelte trenger nok å pusse glasset av og til. Glassveggene og speilbildene er nødvendige for å kunne overleve i det stresset dagens helsevesen er for oss som er helsepersonell. Jeg håper, og tror, at jeg i alle fall ikke har så uvaska glassvegger at jeg ikke klarer å se igjennom de lenger. 

Og konklusjonen? Jo, jeg foretrekker langt på vei å være på "den riktige sida" av glassveggen. Altså som sykepleier og ikke som pasient. Så om det er opp til meg skal jeg aldri på sykehus igjen som pasient!

Neste oppdatering skal handle om MGP-finalen som nærmer seg med stormskritt.