Kjære speil på veggen der...

Jeg merker at det er noen dager mellom hver gang jeg skriver i bloggen nå. Det er ikke fordi jeg ikke vil skrive eller har gitt opp blogginga, men det er fordi jeg bruker tid på å komponere blogginnleggene mine. Jeg går ofte og tenker i flere dager på hvordan jeg kan forme et innlegg, også vil jeg gjerne ha litt bilder i bloggen også. Så da går det fort med noen timer med research på google for å finne greie bilder. Alt i alt vil jeg med andre ord ha litt kvalitet på bloggen min, i stedet for å skrive mange hundre blogginnlegg som ikke inneholder noe fornuftig. Såh... da var det sagt.

I helga har jeg hatt nattevakter på jobb. Takk og lov fredelige nattevakter, jeg er nemlig ikke så glad i de. Men det går nå greit likevel. Jeg får nå gjort litt andre fornuftige ting her i mens tross alt.

Jeg kan jo skrive litt om det å være sykepleier, jeg har tidligere snakka litt om det at man konstruerer "forsvar" i form av glassvegger og speil som sykepleier. Men hva mente jeg egentlig med det? Jo, det jeg mener er at som sykepleier er det komplett umulig å ta inn over seg alle de inntrykk og de innblikk i andre personers liv som vi faktisk tilsynelatende gjør. Dersom vi gjør det brenner vi ut, vi blir kanskje nesten på en måte ødelagt da. Selvsagt er vi medmennesker og empatiske så det ljomer etter. Men vi kan ikke ta til tårene for hver triste historie vi står oppe i. Vi kan ikke ta del i all den fortvilelsen og sorgen mange har. Vi skal være de som er sterke, de som trøster og de som kan sette ord på det som ikke kan settes ord på. Derfor må vi ha disse skilleveggene mellom oss og omverdenen.

Hvordan kan vi da likevel tilsynelatende være så omsorgsfulle og overbærende og ikke være iskalde og følelsesløse? For vi er jo mennesker som sagt. Levende, pustende, tenkende, følende mennesker vi også.

Jo, det er det noen forskere som har studert på. Og de har faktisk funnet ut noe som er litt kult. Eller, jeg synes det er kult i alle fall fordi det stemmer godt med måten jeg er skrudd sammen på, og det forklarer hvordan vi som sykepleiere kan overleve jobben vår uten å bli verken ismennesker eller ødelagte inni oss. De har funnet dette ut ved hjelp av mange forskjellige verktøy, deriblant PET-scan av hjernene til folk. Men for gudenes skyld, ikke spør meg om metodologien deres!

Det de da tilslutt fant fram til er at vi har en større forekomst av det de kaller for speilnevroner hos sykepleiere enn hos andre personer med andre yrker. Speilnevroner funker slik at de på en eller annen måte oppfatter og imiterer (eller speiler) de følelser og uttrykk som hjernen oppfatter i miljøet rundt. Eksempelvis glede, frykt eller sorg. Også gjør det at den som da "speiler" disse følelsene blir mer mottakelig og mer i stand til å møte den gitte situasjonen korrekt følelsesmessig. Ganske stilig synes jeg siden det blir en vitenskaplig forklaring til evnen til empati og hva empati faktisk er. Kanskje det er en spore til telepati om noen årtusener?

Et annet bifunn de fant var at leger har en markert mindre forekomst av speilnevroner i forhold til sykepleiere. De fant også at leger med "vanlig" forekomst av, eller litt mindre forekomst av, speilnevroner stort sett var bedre klinikere og dermed bedre leger. Det henger jo da sammen med at legene skal ta tak i det objektive og må se forbi følelsene de blir bombardet med til en viss grad. Altså fornuftig det også. De skal jo tross alt kunne ta de vanskelige avgjørelsene, som så absolutt ikke alltid er så lett. Det skjer jo at man må velge mellom pest, kolera og svineinfluensa.

Jeg driver ellers og gnager på et blogginnlegg til, men det tar litt tid enda før den ambolten smeller ned i hodet mitt så jeg får skrive det tydeligvis. Men jeg jobber med saken!