Et lite glimt inn i helsevesenet

Jeg får støtt og stadig spørsmål om hva det innebærer å være en intensivsykepleier siden jeg går på den videreutdanningen. Det er et tildels vanskelig spørsmål å svare på. Ikke fordi at jobben som en intensivsykepleier er så ukonkret, men fordi den er så omfattende og altomgripende. Det faktum at jeg ikke er ferdigutdannet i spesialiteten er nok også medvirkende. Så svaret på spørsmålet er ikke så kort og lett som folk gjerne vil det skal være.

Derfor tenkte jeg å prøve å få skrevet et bloggnotat om det og satse på at det blir tydeligere for dere som spør da.Så hva gjør man som intensivsykepleier? Jo, man driver med høyt spesialisert behandling av pasienter som er så syke, eller så skadet, at de trenger hjelp for å holde seg i live. Vi hjelper de med å puste for eksempel. Vi kan også hjelpe hjertet med å pumpe rundt blod og vi kan hjelpe med å opprettholde blodtrykket og vi kan -midlertidig- erstatte en rekke av kroppens funksjoner. For eksempel nyrenes eller lungenes funksjon. Det er nesten ikke grenser for hva vi kan overvåke og behandle.

Mange har en oppfatning av at jobben som intensivsykepleier er lett og at vi bare sitter og ser på dataskjermer og skriver av verdier. Det er ufattelig mye mer. Vi har ofte 7-8 medisiner som gies kontinuerlig, vi må overvåke, sjekke, følge opp og gå inn med tiltak der det trengs for at den som ligger i senga skal ha det bra.

Ja, vi har mye apparater og mange dataskjermer som vi må ha kontroll på. Det er dog kun en liten del av det vi gjør. Dersom vi ikke hadde gjort annet enn å se på apparatene og ingenting mer hadde vi nok fort gått tomme for pasienter. Vi er avhengige av sansene våre og vi er avhengige av å ha gode kunnskaper og kompetanse til å alarmere når vi ser at noe skjer - helst før det skjer.

Det er en krevende jobb og er definitivt ikke for alle. Man må ha høy kompetanse og man må vite hva man gjør på. Jeg har en enorm respekt for spesialiteten jeg er på vei inn i og er ydmyk for at man skal lære seg ting sakte. Samtidig gleder jeg meg til jeg er ferdigutdanna og kan begynne å jobbe som intensivsykepleier. Så får jeg håpe at jeg da har lært så mye jeg kan på studiet, slik at jeg stiller forberedt til å lære enda mer og bli enda flinkere i jobben.

Utlært blir man vel egentlig aldri? Jeg har lagt inn noen bilder i bloggnotatet som jeg fant på Google, i tillegg til et av meg på gamlejobben. Så får du et bittelite glimt av hva det vil si å være i min verden. :-)

Og nei, dersom du har sett på Chicago Hope, Akutten, House eller Grey Anatomy eller noe der om kring. Ting er ikke verken så dramatisk, enkelt eller blodig som det ser ut som der. Eller... i enkelte tilfeller kan det jo bli blodig. Men da er det bare å brette opp ermene også ordner man jo opp i det. Dramatisk kan det også være, men ikke på den måten som doktor-seriene på TV påstår. Virkeligheten er nok noe mer... nyansert enn det.

Håper det ble et bittelite innblikk i alle fall. Sykepleieryrket er ikke noe jeg synes er så lett å konkretisere ned i ord på denne måten. Det er et praktisk yrke som krever høy kunnskap og en god empati. Var det fornuftig mon tro?

Og nei, vi sitter ikke kun og drikker kaffi og diskuterer strikkeoppskrifter heller... av og til spiser vi nemlig kake også mens vi drikker kaffi og diskuterer strikkeoppskrifter! Nå derimot skal jeg finne frem litt stearinlys og kose meg med Hercule Poirot på NRK1 og høstmørket ute.